Plan Norge og «folkelig forankring»

Spørsmålet er om folks engasjement begrenses til fadderskap og givervilje - og at man dermed unngår å ta inn over seg de større utfordringene, skriver kronikkforfatteren.

«BLI PLAN-FADDER DU OGSÅ!» lyder oppfordringen fra politikere og kjendiser av alle slag. Sammen med TV2 bidrar de til Plan Norges «teppebombing» av det norske folk, som i løpet av ti år har skaffet organisasjonen om lag 90 000 faddere. Er dette en meningsfylt «folkelig foranking» av det internasjonale utviklingssamarbeidet? «Plan Norges nytenkning kan være en inspirasjon for andre organisasjoner i kampen mot fattigdom», sa utviklingsminister Erik Solheim da han i forbindelse med kampanjen «Fotball for Afrika» overrakte organisasjonene en sjekk på 10 millioner kroner. Slik har en utviklingsminister fra SV gjort seg til talsmann for en veldedighetstradisjon man skulle anta lå ham fjernt. For hva er nå egentlig Plans nytenkning - utover at de har gjort verdens nød og fattigdom til en håndterbar utfordring for folk flest - gjennom tilbud om fadderskap? Solheim er ikke alene. Plan Norge fremheves ofte som en bistandsorganisasjon som på kort tid har etablert seg med god folkelig forankring i Norge.

I KJØLVANNET av Stortingets behandling av utviklingsmeldingen (St.meld. nr. 35, 2003-2004) oppnevnte UD i fjor et offentlig utvalg, ledet av professor Jørn Rattsø, som for tiden arbeider med de frivillige organisasjonenes rolle i utviklingssamarbeidet, herunder betydningen av folkelig foranking. Problemet er at det ikke foreligger en klar forståelse av begrepet «folkelig forankring». Det vil forhåpentligvis Rattsø-utvalget gjøre noe med, men hva? Norske myndigheter ønsker at deltakelse i det internasjonale utviklingssamarbeidet skal ha forankring og støtte i folket. Dette har vært en sentral begrunnelse for at et bredt utvalg organisasjoner har blitt engasjert i humanitært bistandsarbeid, med betydelige statlig støtte. «Regjeringen ønsker å trekke med seg bredden av samfunnslivet i kampen mot fattigdom og for utvikling», skrev tidligere utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson i forordet til Norads retningslinjer for støtte til frivillige organisasjoners bistandsprosjekter. Oppslutningen har blitt målt i oppslutning om u-hjelpen. I dag er imidlertid internasjonalt utviklingssamarbeid mer enn u-hjelp. I det internasjonale utviklingssamarbeidet er fokus nå vel så mye på krav om rettferdige regler for verdenshandelen, gjeldsslette og makt og innflytelse i internasjonale organisasjoner som FN, Verdensbanken, IMF og WTO. Bidrar Plan Norge til en folkelig forankring av Norges innsats i dette arbeidet ved å verve Plan-faddere? Eller bidrar de til det motsatte - at folks engasjement begrenses til fadderskap og givervilje og dermed unngår å ta inn over seg de større utfordringene?

PLAN NORGE HAR erobret folket og nå er det staten som står for tur. Foreløpig har Norad vært relativt tilbakeholden med støtte til Plan - til tross for press fra sentrale politikere, nå senest fra Erik Solheim. Et sentralt dokument i denne prosessen har vært en ekstern gjennomgang av Plan Norges virksomhet, gjennomført for Norad av HeSo (Senter for helse og sosial utvikling) i Oslo og det danske konsulentselskapet COWI i 2003. I forhold til folkelig forankring konkluderte rapporten at Plan har et «komparativt fortrinn» og viste til at organisasjonen «er i stand til å generere en rekke faddere, og etablere en relasjon mellom disse fadderne og barn, familier og lokalsamfunn i sør.» Resonnementet i den påfølgende konklusjonen er det imidlertid all grunn til å stille spørsmål ved: «følgelig er det sannsynlig at fadderordningen bidrar til økt kunnskap og forståelse i det norske samfunn om problemer i den tredje verden og viktigheten av utviklingsassistanse.» Rapporten redegjør ikke for hvorfor dette er «sannsynlig». Konklusjonen fra HeSo/COWI står i klar kontrast til konklusjonen i en annen ekstern gjennomgang, som UD fikk gjennomført i 2003 av UD/Norads tilskudd til organisasjoners opplysningsvirksomhet. Denne gjennomgangen, ledet av tidligere rektor ved journalistutdanning ved Høgskolen i Oslo, Ole Christian Lagesen, var kritisk til særlig store bistandsorganisasjoners opplysningsvirksomhet (som Plans). I konklusjonen står det bl.a. at «deres kommunikasjon preges av behovet for prosjektstøtte og tilslutning til den gode sak, ikke av den viktige debatt eller innsiktsfull dekning av de større sammenhenger som skaper utvikling og bekjemper fattigdom.»

I REGJERINGEN BONDEVIKS stortingsmelding om utviklingspolitikk var det ikke Lagesen-rapportens kritiske blikk på bistandsorganisasjonenes opplysningsarbeid og rolle i Norge som vant frem, men HeSo/COWI-rapportens. Meldingens omtale av organisasjonenes «samfunnsmessige forankring i Norge» fremhevet bl.a. «den sterke veksten i fadderbaserte bistandsorganisasjoner» og hevdet at «disse organisasjonene mobiliserer betydelig midler fra befolkningen, et positivt engasjement i Norge og et voksende spekter av aktiviteter i utviklingslandene.» Stortingets utenrikskomité hadde heldigvis et annet fokus. -  Det er avgjørende viktig å bevare de frivillige organisasjonenes uavhengige vokterrolle i forhold til staten, mente komiteen og fremhevet at «også innenfor utviklings- og utenrikspolitikkens område er det ønskelig med bred offentlig debatt rundt politiske veivalg.» Komiteen ga sin tilslutning til regjeringens forslag om et utvalg for å se på organisasjonenes roller, men pekte på at utvalget også bør få i oppgave «å vurdere konsekvensene av de frivillige organisasjonenes økonomiske avhengighet av staten, særlig med sikte på å vurdere i hvilken grad det har endret organisasjonenes handlingsrom.» Her burde komiteen også ha pekt på organisasjonenes avhengighet av innsamlingsmarkedet. Også slik avhengighet kan legge begrensninger på organisasjonenes handlingsrom. Dette fikk vi demonstrert sist høst, da norske bønder truet med å boikotte Kirkens Nødhjelp på grunn av deres utspill om internasjonal handel. Organisasjoner som både er avhengige av statlig støtte og innsamlede midler kan dermed få sitt politiske handlingsrom «dobbelt begrenset».

I MANGFOLDETS NAVN vil noen kanskje mene at den folkelige forankringen må kunne bygge både på humanitær givervilje, så vel som kunnskap og kritisk engasjement som setter organisasjonene i stand til å ivareta vokterrollen. Kanskje det? Men kanskje ligger det her en innbeygget motsetning, som Rattsø-utvalget kan bidra til å kaste lys over? Kanskje består den folkelige forankringen i dag primært i en folkelig givervilje - båret oppe av et bistandstungt organisasjonsliv som gjør seg lekre for statlige og private givere og som av den grunn har vansker med å kritisk ta opp i seg, formidle og mobilisere rundt de bredere miljø- og utviklingsutfordringene verden står overfor? Med andre ord: kanskje representerer en organisasjon som Plan en folkelig forankring som hemmer, og ikke fremmer, det internasjonale utviklingssamarbeidet.