Plan Norge og «folkelig forankring»

Spørsmålet er om folks engasjement begrenses til fadderskap og givervilje - og at man dermed unngår å ta inn over seg de større utfordringene, skriver kronikkforfatteren.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

«BLI PLAN-FADDER DU OGSÅ!» lyder oppfordringen fra politikere og kjendiser av alle slag. Sammen med TV2 bidrar de til Plan Norges «teppebombing» av det norske folk, som i løpet av ti år har skaffet organisasjonen om lag 90 000 faddere. Er dette en meningsfylt «folkelig foranking» av det internasjonale utviklingssamarbeidet? «Plan Norges nytenkning kan være en inspirasjon for andre organisasjoner i kampen mot fattigdom», sa utviklingsminister Erik Solheim da han i forbindelse med kampanjen «Fotball for Afrika» overrakte organisasjonene en sjekk på 10 millioner kroner. Slik har en utviklingsminister fra SV gjort seg til talsmann for en veldedighetstradisjon man skulle anta lå ham fjernt. For hva er nå egentlig Plans nytenkning - utover at de har gjort verdens nød og fattigdom til en håndterbar utfordring for folk flest - gjennom tilbud om fadderskap? Solheim er ikke alene. Plan Norge fremheves ofte som en bistandsorganisasjon som på kort tid har etablert seg med god folkelig forankring i Norge.

I KJØLVANNET av Stortingets behandling av utviklingsmeldingen (St.meld. nr. 35, 2003-2004) oppnevnte UD i fjor et offentlig utvalg, ledet av professor Jørn Rattsø, som for tiden arbeider med de frivillige organisasjonenes rolle i utviklingssamarbeidet, herunder betydningen av folkelig foranking. Problemet er at det ikke foreligger en klar forståelse av begrepet «folkelig forankring». Det vil forhåpentligvis Rattsø-utvalget gjøre noe med, men hva? Norske myndigheter ønsker at deltakelse i det internasjonale utviklingssamarbeidet skal ha forankring og støtte i folket. Dette har vært en sentral begrunnelse for at et bredt utvalg organisasjoner har blitt engasjert i humanitært bistandsarbeid, med betydelige statlig støtte. «Regjeringen ønsker å trekke med seg bredden av samfunnslivet i kampen mot fattigdom og for utvikling», skrev tidligere utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson i forordet til Norads retningslinjer for støtte til frivillige organisasjoners bistandsprosjekter. Oppslutningen har blitt målt i oppslutning om u-hjelpen. I dag er imidlertid internasjonalt utviklingssamarbeid mer enn u-hjelp. I det internasjonale utviklingssamarbeidet er fokus nå vel så mye på krav om rettferdige regler for verdenshandelen, gjeldsslette og makt og innflytelse i internasjonale organisasjoner som FN, Verdensbanken, IMF og WTO. Bidrar Plan Norge til en folkelig forankring av Norges innsats i dette arbeidet ved å verve Plan-faddere? Eller bidrar de til det motsatte - at folks engasjement begrenses til fadderskap og givervilje og dermed unngår å ta inn over seg de større utfordringene?

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer