Plants plan

Avansert americana.

CD: En snau måned før Led Zeppelin gjenforenes med skrik og skrål i London, og i forkant av bandets samleplate, overrasker Robert Plant med et atskillig mykere duoprosjekt med den moderne bluegrassdronningen Alison Krauss. I likhet med Emmylou Harris’ brudd med sin countryfortid på Daniel Lanois-produserte «Wrecking Ball» i 1995, er dette et aldri så lite musikalsk statement fra Krauss’ side.

Nesten skummelt

Med tanke på hva disse to har utrettet før, føles det unektelig som et møte mellom skjønnheten og uhyret. Og hvorfor i all verden skal disse to spille inn plate sammen? Har de noe som helst felles? Kanskje er svaret hvorfor ikke? I en musikkbransje som kan virke mer og mer forutsigbar, oppleves prosjekter som dette først og fremst som befriende.

På coverbildet framstår Robert Plant og Alison Krauss som et nyforelsket par, og de musikalske forskjellene hviskes ut fra første spor. På «Killing The Blues», med Greg Leisz på en smygende pedal steel, blir det nesten skummelt. Kraftgitarist Plant har aldri sunget penere, og sammen går de to stemmene opp i en høyere enhet.

Elegant produsentklo

Assosiasjonene går til et legendarisk møte mellom Gram Parsons og Emmylou Harris for 35 år siden, et møte som resulterte i noen av de vakreste duettene som er gitt ut på plate.

– Jeg gjør bare noe jeg skulle gjort for 25 eller 30 år siden. Jeg skulle tatt flere risker, sier Plant til det britiske musikkmagasinet Uncut om duoprosjektet. Han har brukt tida siden Led Zeppelin ble oppløst i 1980 på soloplater, et duosamarbeid med bandets gitarist Jimmy Page og hobbyband som Priory of Brian og Strange Sensations.

Men allerede for sju år siden luftet han ideen om et samarbeid med Krauss, som i mellomtida har hatt enda større suksess med sin karakteristiske stemme og miks av country og bluegrass sammen med gruppa Union Station. Til Uncut sier hun at Plant ringte henne i Nashville og fortalte at han var fan og at han håpet at de en gang kunne jobbe sammen. Flere år seinere ringte han igjen og ba henne komme til Cleveland for å synge med ham på en hyllest til bluesmusikeren Leadbelly. Sist høst møttes de i så et studio med så forskjellige gitarister som Norman Blake, Marc Ribot og T-Bone Burnett – pluss Jay Bellerose (trommer) og Dennis Crouch (bass). Burnett bidrar også med sin elegante produsentklo til at plata får akkurat den litt mystiske lett-tung-lett-stemningen den fortjener.

Sexy americana

Albumet krysser uanstrengt sjangergrenser som country, folk, bluegrass, rock, rockabilly, soul og blues. Plant ønsket å lage ei plate med mørk, sexy americana, og produsent Burnett plukket ut sanger han mente passet. Her er bidrag fra Gene Clark, The Everly Brothers, Tom Waits og Kathleen Brennan, Mel Tillis, Townes Van Zandt (Plants tolkning av «Nothin’» er albumets mest utfordrende spor) og Plant og Page m.fl. (en nyinnspilling av «Please Read The Letter» fra deres ni år gamle duoprosjekt «Walking Into Clarksdale»).

«Raising Sand» er voksent og modig gjort – og rett og slett til å ta av seg cowboyhatten for.