Plass på scenen

SKUESPILLERE: Regjeringen må føre en politikk på scenekunstområdet som sikrer at menn og kvinner får de samme muligheter.

Kultur- og kirkeminister Trond Giske vil arbeide for større likestilling i kulturlivet. Men kan det være nødvendig? Er ikke menn og kvinner for lengst blitt jevnbyrdige og likestilte i Norge?Den svenske Likestillingskomiteen for Scenekunst har nettopp utgitt en stor rapport på 650 sider med tittelen «Plats på scen». Birgitte Englin, sjef for Riksteatret i Sverige, har vært formann for Likestillingskomiteen. Sveriges kulturminister, Leif Pagrotsky, siteres med følgende ord i rapportens innledning: «Som nyvalgt kulturminister ble jeg forbauset over at scenekunstområdet lå så langt etter når det gjelder likestilling og har slik overvekt av mannlige sjefer. Kulturen har for meg alltid vært et foregangssted for nyskapning».

RAPPORTEN «Plats på scen» både redegjør for virkeligheten i Sverige og kommer med forslag til hvordan den kan bedres. Arbeidet er basert på to år med seminarer, intervjuer og analyser av hele scenekunstfeltet sett i et kjønnsperspektiv.Bak dette ligger et klart ønske om at scenekunsten skal speile virkeligheten i samfunnet ellers - og helst være det foregangssted som Sveriges kulturminister mener kulturen er. Eller som det står i Likestillingskomiteen mandat: «Hovedoppgaven er å komme med forslag til hvordan et likestillings- og genusperspektiv kan bli en ubestridt og påvirkende kraft innen scenekunstområdet.»En av rapportens konklusjoner er at menn i overveiende grad finnes der det er penger, dvs. knyttet til de tunge kulturinstitusjonene. Kvinnene i teater og dans befinner seg mer i det frie feltet - hvor midlene er tilsvarende få.

HVA SKAL SÅ gjøres med dette? «Plats på scen» anbefaler regjeringen å føre en politikk på scenekunstområdet som sikrer at menn og kvinner får de samme muligheter til å gjøre seg gjeldende i scenekunsten. Dette kan gjøres ved at de statlige scenekunstinstitusjonene som f.eks. Dramaten, Riksteatret og Dansens Hus, skal få et krav om at minst 40 prosent av all kunstnerisk produksjon innen en treårsperiode skal være skapt av det underrepresenterte kjønn. Dersom en institusjon ikke makter å oppfylle dette kravet, skal den redegjøre for hva slag motiv som ligger bak denne avgjørelsen. Dette ligner på de krav som den svenske regjering allerede har innført for filmbransjen fra og med i år - nemlig et krav om at kvinner i løpet av fem år skal representere minst 40 prosent av de ledende funksjonene innen film: regi, manus og produsent.I høst fremla en samlet norsk filmbransje en undersøkelse innenfor norsk film. Denne rapporten fikk navnet «Tallenes tale», og den gjorde ikke noe annet enn å telle . Og tallene viser en rystende virkelighet:Grovt sett er det slik at 80 prosent av alle regissører, manusforfattere og produsenter i Norge er menn, og de disponerer 80prosent av de samlede statlige midlene til film. Dette er jo underlig når vi vet hvor mange kvinnelige produsenter, manusforfattere og regissører som finnes - og når vi vet at Filmskolen på Lillehammer rekrutterer like mange jenter som gutter. Dette har kanskje sammenheng med at menn er flinkere til å bygge nettverk enn kvinner? Hvorfor skulle det ellers være slik at menn velger menn og kvinner velger menn?

DEN SVENSKE rapporten om likestillingssituasjonen på svenske teaterscener konkluderer også med at nettverk og uformelle kontakter tilsynelatende har større betydning innenfor scenekunstområdet enn for resten av arbeidsmarkedet. 65 prosent av rekrutteringen skjer ifølge rapporten gjennom nettverk, og uformelle nettverk og kontakter sementerer dermed status quo, som igjen ytterligere hindrer økt likestilling og mangfold.«Plats på scen» fremhever at den kunstneriske frihet ikke må bli innskrenket av at det kommer økt likestilling. Men målet for likhet på scenekunstområdet er tvert imot å styre ressursene, ikke de kunstneriske prosessene. Rapporten slår fast at det er mulig å hevde at kunstnerisk frihet ikke er mulig uten like-stilling - for så lenge friheten ikke er den samme for kvinner som for menn - så må man til stadighet spørre: «Kunstnerisk frihet - for hvem?»

OG HVORDAN ER så virkeligheten for skuespillerne? Dette trengs det også dokumentasjon på. Norsk Skuespillerforbund arbeider nå for å lage en stor undersøkelse knyttet til kjønn og karrieremuligheter.Dette er viktig i to perspektiv: For det første: Hva slags arbeidskår tilbys mannlige og kvinnelige skuespillere? Er det er myte at kvinnene mister muligheten til å leve av sitt fag når de ikke lenger fremstår som «ferskt lammekjøtt» - eller er det like tøft for mannlige skuespillere å overleve av å spille etterhvert som de blir eldre og mer erfarne?For det andre - og viktigst av alt: Hvordan portretteres kvinner og menn på film, tv og på teater?God kunst skal være banebrytende. Henrik Ibsen har skapt noen av de mest interessante og sammensatte kvinnerollene i verdenslitteraturen. Er det derfor en myte at kvinner på scenen primært bekrefter et kjønnsrollemønster som vi har forlatt for tiår siden?

TROND GISKE UTTALTE på en pressekonferanse knyttet til «Tallenes tale» at han var rystet over det virkelighetsbildet tallene viste. Fordi det er begrensende for det filmatiske uttykket at så mange dyktige kvinner ikke slipper til. Gjelder ikke det samme innen scenekunsten?I år er det 100 år siden Henrik Ibsen døde. Takket være ham har vi en teaterhistorie som gir kvinnene en plass på scenen. Det måtte en mann til. Nå har vi en mannlig kulturminister som ønsker å følge etter i Ibsens ånd. Jeg iler derfor til postkassen for å sende Trond Giske den offensive svenske rapporten om hva regjeringen kan gjøre for å øke likestillingen innenfor scenekunstfeltet. Det blir spennende å se hvor det bringer skuespillerkunsten i Norge!