LØSREVET: Det hovedsakelige med våre dagers hus og leiligheter er abstrakt: Bopælene våre er potensielle verdier; friheter som kan løses inn i andre friheter, andre steder, skriver Agnar Lirhus.
LØSREVET: Det hovedsakelige med våre dagers hus og leiligheter er abstrakt: Bopælene våre er potensielle verdier; friheter som kan løses inn i andre friheter, andre steder, skriver Agnar Lirhus.Vis mer

Plassen hvor vi bor

Før var hjemmet et sted å leve, noe man vokste inn i. Nå er hjemmet et sted å tjene penger.

Ungdomspartiene i Norge lanserer boligopprør. Samtidig øker meglerne prognosen for prisstigning i 2012. Sosialistisk Ungdom og Unge Venstre tar til orde for å fjerne rentefradraget. Men det spørs om vi ikke må djupere ned i tankestrukturene før en reell forandring i boligmarkedet kan begynne å avtegne seg. Vi må vekk fra begjæret etter å tjene mer, bo større, reise lengre. La meg illustrere poenget med en historie.

Tidligere i sommer var jeg på Ulvik for å besøke familien. Å se fjellene speile seg i Hardangerfjorden er eggende for en østlending. Ulvik kirke ligger ved brygga. Kirkegården var sommergrønn. Farfar hadde blitt døpt her, i denne kirka sto han til konfirmant og giftet seg, men graven hans er i Moss. Jeg skjønte ikke hvorfor. Både farfar og farmor var innflyttere i Moss, språket avslørte dem, vestlending og svenske, de hadde bare lært seg byen, den offisielle topografien, på søndagene gikk de tur på kommunens turstier. Tanken på å bli begravd et sted jeg ikke hadde hatt noe forhold til.

Jeg hevet blikket. Innover mot Osafjell kunne jeg se røde låver og hus. Noen generasjoner før min hadde det å bli født på en gård vært ensbetydende med å leve på den samme gården, folk var bofaste, de måtte drive jorda, skjøtte dyrene, gjøre seg kjent med stiene i omegnen, alle husdyrene. Økonomiske forutsetninger var noe utenforliggende den gangen, noe du ikke rådde med. Og hjemmet var et sted å leve, noe man vokste inn i, men nå er hjemmet et sted å tjene penger, tenkte jeg. I dag er husene enten en god eller dårlig investering. Verdien er løsrevet fra plassen, den fysiske grunnen, husene våre er bare delvis materielle, det hovedsakelige med våre dagers hus og leiligheter er abstrakt: Bopælene våre er potensielle verdier; friheter som kan løses inn i andre friheter, andre steder. Økonomien lever i oss, ikke utenfor.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forfatter Agnar Lirhus. Foto: Oktober
Forfatter Agnar Lirhus. Foto: Oktober Vis mer

Det slo meg at jeg sto der og vurderte min plass i økonomien, ikke i geografien. De siste tre årene hadde jeg og samboeren min tjent rundt en million på den metafysiske løsrivelsen av stedet fra mennesket, plassen fra personen, kapitaliseringen av grunnen vi tråkker på, men i den åndsfraværende og overveldende berikelsen hadde tankene blitt pekuniære, monetære, økonomisk-økumeniske, alt var til salgs, barndommen, soverommene vi sov i, tankene, og framtida vår var solgt for lenge siden, uten at vi rådet over den. Jeg kjente et brått og heftig ønske om jordfasthet. Jeg ville hjem, i alle betydninger av ordet: hjem til meg selv, til naturen, på en plass som korresponderte med min menneskelighet. Det siste jeg ville var å være underlagt pengenes rovgriske logikk.

Hva var dette plutselige behovet for geografisk relevans? Jeg tror jeg ville gi stedet jeg levde på egenverdi. Jeg ville gi utsiden og innsiden av sansene mine større enhet. Jeg husket en vag følelse av enhet, det overskridende rushet når du er sju år og hopper uti sjøen, og tenkte: Hvis jeg ikke bryr meg om plassen hvor jeg bor, hvis hjemmet mitt bare er en potensiell verdi, hvor skal jeg finne krafta til forandring da? Hvordan unnslippe rovdyrkapitalismen hvis den lever inni meg? Hvis jeg ikke kjenner følelsen av å bli innringet av sjøen som reiser seg, hvis jeg ikke tar de onde omenene rundt meg til etterretning og handler i forhold til dem, men isteden planlegger å selge leiligheten på akkurat rett tidspunkt, på selve toppunktet, bristepunktet, hvis målet er å kjøpe seg oppover i eiendomshierarkiet, hvem blir jeg da? Hva om jeg aldri erkjenner at plassen jeg bor på er ensbetydende med verden som helhet? Hva om jeg aldri forstår hjemmenes djupeste betydning, at hjemmene er symboler, men de symboliserer ikke penger, de varme leilighetene og husene her nord symboliserer tvert imot evnen til overlevelse. Samarbeidet mellom mennesket og betingelsene. Husene våre er kjærlighet og omtanke for stedet, jordbundetheten, det konkrete ved plassen du er født, det motsatte av pengeflyt, det alltid omvekslende, plassen kan ikke veksles inn, ikke øke eller synke i verdi, ikke uten et tilsvarende forringelse av naturen vi lever i, forsøpling og forurensning: håpet må være å gi hver plass singularitet og egenverdi, tenkte jeg idet jeg lukket meg ut av kirkegården i Ulvik, med solgull på fjellene i vest.

La meg omformulere. Eller, la meg prøve å si det samme på økonomenes og byråkratenes språk. Den 4. juli var Trygve Hegnar raskt på pletten for å nedsable ungdomspartienes boligopprør. I kjent stil kunne han hovere og snøfte over ungdommenes naivitet. Ja, hvis han hadde bedt unge om å løpe og kjøpe bolig tidligere, ville han be dem spurte nå. (Enkelt å si for en som ifølge ligningen for 2009 hadde en formue på nærmere en milliard.) Etter Hegnars analyse er det kun én ting som bør gjøres i boligmarkedet: øke utbygningstakten. Vi har hørt argumentet før. Men la oss forestille oss etterdønningene av et boligkrakk. To faktorer blir viktige:

For det første foregår prisgalloppen i hovedsak i de store byene. Hvis alternativet er å leve på gata, vil kanskje flere akseptere å bo i mindre attraktive strøk? For det andre: befolkningsveksten (som kombinert med lav boligutbygging driver opp boligprisene). Men mer enn to tredeler av befolkningsveksten til Norge skyldes innvandring. Spørsmålet blir om innvandringen vil fortsette i samme takt om vi legger den norske økonomien i grus? Skriv deg bak øret: Det finnes fremdeles nordmenn som mottar inkassokrav på gjeld de tok opp på 80-tallet, rett før det forrige krakket, det er et halvt liv det, og tilsvarer neppe irritasjonen over et gusjegrønt tapet.

Når politikere og medier ikke viser annet enn handlingslammelse overfor gjeldsvekst og vekstrelaterte miljøproblemer, når ubemidlede folk i 20-årene skviser hverandre i meningsløse budrunder, har ikke menigmann annet valg enn å ta makta tilbake. Det handler om en annen tankegang. Vi må bort fra det økonomisk-økumeniske begjæret etter vekst og enkle profitter, vi må finne noe nytt å tro på, vi må se verdien i plassen hvor vi bor, enten vi mangler noen kvadratmeter eller gulvet er fælt. Vi må slutte å tro at den gjeldsbaserte veksten i boligmarkedet er reell vekst. Nei, la oss heller få regulerte boligpriser, offentlig initierte byggeprosjekter, la oss ta kverken på pengelogikkens virale herjing. Er det ikke på tide å stenge for kapitalkreftene, nekte dem å ta rotta på oss?

Følg oss på Twitter