Konserten i Sentralen med Oslo-Filharmonien og Barratt Dues Juniororkester var magisk. FOTO: Andreas Turau, Ultimafestivalen
Konserten i Sentralen med Oslo-Filharmonien og Barratt Dues Juniororkester var magisk. FOTO: Andreas Turau, UltimafestivalenVis mer

Ultimafestivalen

Plaststoler og knuste ølglass kan løfte en klassisk konsert

Når uperfekte steder er best.

Kommentar

Norge har bygget konserthus for milliarder. Ultimafestivalen inviterer til konsert i et gammelt bankbygg – Sentralen – der publikum sitter på plaststoler. Det er smekkfullt, mange må nøye seg med ståplass. Opplevelsen blir magisk. Hva skjedde?

Store konsertsaler blir lett templer som skaper avstand. Ritualene i den klassiske sjangeren blir ofte stive og uengasjerende. I Sentralen er det annerledes.

Musikerne i Oslo-Filharmonien sitter kloss oppi publikum, og det oppstår et sterkt fellesskap. Dirigent Christian Eggen introduserer musikken fra podiet med humor, settingen er helt annerledes enn de korrekte rammene som vanlige konsertsaler byr på.

Akustikken er tørr og avslørende, det nytter ikke for utøverne å jukse med intonasjon og presisjon. Publikum får en intens opplevelse når avstanden til podiet er minimal og vi nesten kan ta på musikerne. Krevende soloer spilles uten sikkerhetsnett. Vi hører pusten og kraften på kloss hold.

Komponist Arvid Kleven (1899–1929) ble i sin tid griseslaktet i pressen, likevel spilles «Lotusland» på kveldens konsert. Fordi det er god musikk, selv om kritikerne på 1920-tallet mente noe annet. Norge var også den gang et lite land i utkanten av Europa, og noen få mennesker i maktposisjoner definerte hva som var kunst.

Dagens komponist Jan Erik Mikalsen har det enklere. Klaverkonserten «Just for you» (solist Ellen Ugelvik) ble en formidabel opplevelse med mengder av lydenergi som nesten får malingen i lokalet til å skalle av.

Så skjer det noe. Et ølglass går i tusen knas mot gulvet under klaverkonsertens siste akkorder. Alle hører dette, men det blir ikke en negativ opplevelse.

Hendelsen inngår i en regi Stanley Kubrick knapt kunne gjort bedre. Hadde dette skjedd i et konserthus, ville noen snakket om skandale. I Sentralen blir den fascinerende lyden av knust glass en manifestasjon av at vi lever. Noe usminket og menneskelig trengte seg på.

Juniororkesteret fra Barratt Due bidro også. Komponistene Nils Henrik Asheim og Henrik Hellstenius forteller engasjert om stykkene sine som handler om kraft og action. Unge Peder Barratt-Due hevder seg også godt. Opplevelsen i det stappfulle lokalet blir bra fordi vi deler noe menneskeskapt uten hjelp av digitale dippedutter.

Klassisk musikk blir relevant når et ærlig budskap formidles. Ikke om triumf og vellykkethet, men heller sårbarhet og uro. Perfekte konstruksjoner er kjedelige. Norske komponister minner oss om at kunst er å undre seg, bli inspirert og forarget. 100-årsjubileet til Norsk Komponistforening er en milepæl, men medlemmene må i større grad komme ut av sine lukkede rom og vise hva de kan. Konserter på rare steder er en god idé.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook