Platearbeidere

Fra kule konsertscener i Oslo til bestemors gamle hus i Kvinnherad. Orango pakket gitarkofferten og flyttet til Distriktsnorge for å spille inn plate.

- VI HAR LAGT PLANER. Middagsplaner. Det tar litt av. Vi blir jo litt oppglødde av å få besøk!

Det er Helge Kanck som snakker gjennom telefonen. Han er på jobb i lokalavisa, men snart skal han hjem, og da skal vi være der. Besøket.

VI SITTER PÅ PROMILLEFERGA, den som nesten traff land sidelengs for noen uker siden. På vei fra Stord til Seimsfoss. Det er å vestland, vestland på sitt vakreste. Blå himmel, røde naust, fjell med snø på.

For noen måneder siden så guttene i bandet Orango helt andre ting fra kjøkkenvinduet.

Da bodde Karl-Joakim Wisløff (24), Trond Slåke (24) og Helge Kanck (26) i Oslo. Tuslet rundt på Grünerløkka, øvde med bandet sitt på Mølla, drakk halvlitere på Nylon. Orango sto på konsertlistene til Last Train, Mono, Blå.

Nå bor de et sted hvor en gammel mann sykler forbi dem i noe som ligner en pyjamas. Mens han lurer på hvem de fremmede er.

Det er god grunn til å spørre hva som skjedde.

Hva var det som butta?

Hvor ble det av gutta?

- ØKONOMI, sier Trond og ruller seg en røyk.

Vi sitter i stua. I den loslitte sofaen, under den broderte klokkestrengen og solnedgangsmaleriet.

- Vi skulle ha spilt inn plate i to år. Eller, vi gjorde det for så vidt også - i fjor. Men vi ble rett og slett ikke fornøyde. Selv om vi hadde brukt masse penger vi ikke hadde på den. Så begynte vi å snakke om å sette opp et studio sjøl, sier Helge.

Og da måtte de ut av byen.

- Det var vel først et køddeforslag. At vi kunne flytte hit, hvor besteforeldrene mine hadde et hus som sto tomt. Hvor skulle vi ha fått tak i et helt hus i Oslo, spør Trond.

Det har de for så vidt prøvd før.

- Vi kjøpte et nedlagt bordell i 1999, sier Helge, mens han heller mer kaffe fra termokanna.

- Du skjønner. Vi har det med å være litt impulsive. På alt fra låneopptak til helt andre ting.

Guttene ler i kor.

- Du vet, vi kommer fra et lite sted. Og hvis du vil ha lån, så er det bare å ringe banken og si hallo Steinar, det er Trond og Helge . Det tok oss en og en halv time fra vi gikk forbi eiendomsmegleren, til vi hadde kjøpt stedet.

Ideen var å bruke det til øving. Helt til de fant ut at betongveggene fraktet lyden med seg til resten av bygården, og Orango måtte ut igjen. Det var kanskje like greit.

- Ja. For fy faen. Så mange horekunder vi hadde på besøk der! De ringte på, og når vi åpnet, så smatt de inn døra før vi rakk å si noe som helst. Plutselig hadde vi tre pakistanere i sofaen som spurte om det var noe action, sier Trond.

- Dessuten så det ekstremt dårlig ut når vi sto ute og hadde røykepause fra spillinga. Svette, i bare t-skjorta, under skiltet med «Sol og kroppspleie», sier Karl-Joakim.

MEN NÅ ER DET Seimsfoss som gjelder. Dette lille krysset i Kvinnherad. På vei fra ingen steder til ingen steder.

Her flyttet de inn i sommer. Ble mottatt av ordfører og lokalpresse og ønsket velkommen av naboer og lokal industri. De brukte en måned på å kaste ut søppel som hadde samlet seg opp i kjelleren i generasjoner - og lagde øvingsrom der. Med tilhørende kabler som sniker seg ut i gangen, opp ved trappa, ei trapp til, og inn på rommet i andre etasje. Til det helligste, til det analoge studioet som bygger seg sakte opp i takt med lønninger og postgang.

- I Oslo øvde vi to ganger i uka. Her øver vi hver dag, sier Trond.

- Vi kommer til å bli sinnssykt gode til å spille.

For det er ikke så mye annet å gjøre.

- Ingenting annet faktisk. Bortsett fra å gå tur og fiske. Hadde det ikke vært for bandet, ville vi aldri ha tenkt tanken, sier Helge.

De flyttet - og ble gerhardsenungdommen. Helge og Karl-Joakim har til og med begynt å jogge.

- Alle trodde vi var klin sprø da vi dro. Og det er jo en litt fjollete ting å gjøre, sier Trond.

- Jeg har kjæreste i Oslo. Hun synes det er jævlig egoistisk, sier Helge.

- Som det jo er, sier Trond.

I VINDUSKARMEN står det en liten kikkert. Den er ikke gjenglemt, guttene bruker den faktisk. De har blitt slike som kikker ut bak kjøkkengardinen for å se hva naboen gjør. Om det er noen fremmede ute og går.

Kanskje det er noe med lufta. Man blir nysgjerrig av den.

- En av de første dagene stoppet rutebussen utenfor her. Midt på veien. Og så kom bussjåføren opp for å slå av en prat, sier Helge.

DET ER ETTERMIDDAG og bekmørkt. Fargene og fjellene er borte. Gullkorn blir hentet fram fra den store platesamlingen, og Helge er i gang på kjøkkenet.

Kalenderen forteller at det er hans dag.

Den forteller også hva som skal stå på middagsbordet. Den forteller faktisk hva som skal stå på middagsbordet i lang, lang tid framover. Norsk tradisjonskost: Makrell, joikakaker, ikke noe tull, fisk og stappe, koteletter, chilli con carne er det mest fancy de har laget, ørret, sviskekompott.

Men i dag er det hjort. I dag er det besøk og det er stas og guttene er som tidligere nevnt litt oppglødde.

- Dere er vel ikke vegetarianere, som så mange unge jenter fra byen er...?

Trond lener seg fram i sofaen og kikker ut på kjøkkenet.

- Hvordan går det, Helge?

Ikke det at det spiller så stor rolle. Det er ikke Trond sin dag. Så Trond blir sittende. Uansett hvordan det går.

AV OG TIL kan det bli litt ensomt, litt stille. Spesielt for Karl-Joakim, den gangen han ble permittert fra aluminiumsbransjen noen uker.

De hadde nok undervurdert miljøet i byen. Undervurdert å ha The Margarets og Number Seven Dehli i samme øvingslokale.

- Jeg tror ikke vi hadde tenkt på den feedbacken vi fikk. Det var ganske rart å komme hit og være helt uten miljø. Det er ikke så mange naturlige venner for oss her, for å si det slik. De fleste er profesjonelle rånere, sier Trond.

Derfor driver de mest med hjemmefyll. Bare de tre. Kjelleren er full av hjemmebrygget øl og vin. Det lokale tilbudet er testet ut. Veid - og funnet alt for tungt.

- Vi dro på det største utestedet i distriktet, på Husnes. Der satt det hn mann. I rullestol, med knuste briller. Og selvfølgelig sa han jeg skriver tekster , og lurte på om vi kunne spille noe til dem. Han pratet hull i hodet på oss, og vi dro hjem etter en halv time. 1000 kroner i taxi. Rett ut av vinduet, sier Trond.

Men hva gjør de når storbyen roper høyt? Når Harald i Jaga Jazzist kommer på besøk. Eller rettere sagt, når han skal dra igjen? Hjem til byen, hjem til glade mennesker og festing.

- Vi spurte om vi kunne bli med, sier Karl-Joakim.

Karl-Joakim og Trond lempet en motorsykkel bak i Haralds bil og ble med til Oslo.

- Vi festet hele natta, og kjørte tilbake med motorsykkelen neste morgen. Men så begynte det å snø. Det var helt utrolig kaldt og Trond satt bakpå og rista. Vi stoppa på bensinstasjoner og fikk gratis kaffe fordi vi frøys sånn. Men til slutt ble vi værfast i Tokke kommune og måtte overnatte.

UTE HAR DET GÅTT fra bekmørkt til svart. Av og til passerer billykter. På kjøkkenet ligger en hjort i ovnen på tredje timen. Helge kikker på potetene. Han mener at det bare gjenstår én ting: Ei sinnssykt bra plate.

- Det er det verste som kan skje - å komme tilbake uten å ha spilt inn plate. Og nesten like ille vil det være å komme tilbake med ei plate som ikke er bra. Men det blir den. Det blir helt sinnssykt. Vi har bestemt oss for det. Vi satser alt nå. <> Følg med på hva som skjer i distriktet: www.orango.no.

PÅ BYGDA: Trommis Trond Slåke (24) har god oversikt over naboens og andres bevegelser fra bestemors kjøkkenvindu. Og masse tid til å øve. Hver dag. <!--/BTEK0--><!--BTEK1-->GERHARDSENUNGDOM: Helge Kanck, Trond Slåke og Karl-Joakim Wisløff flyttet inn i huset til Tronds besteforeldre i sommer. De har ikke brukt tid på ominnredning. <!--/BTEK1--><!--BTEK2-->
ON THE ROAD: Vi blir møtt på fergeleiet av Trond. Han har fått jobb i anleggsbransjen, og i den anledning har turnébussen fått et litt større preg av oljehyre og støvler enn tidligere.
PÅ BYGDA: Trommis Trond Slåke (24) har god oversikt naboene og andres beveglser fra bestemors kjøkkenvindu. Og masse tid til å øve hver dag.