Platebransjens død

PIRATKOPIERING: Den 4. mars skriver Terje Klausen, daglig leder i GramArt, om «drapet på musikken». I følge Klausen har «Piracy Kills Music», platebransjens felleskampanje mot piratkopiering, hatt en «forventet god effekt».

Hoveddelen av kampanjen er en filmsnutt i tre deler på nettsiden piracykillsmusic.no. Filmen begynner og slutter i dystre farger på en kirkegård, og gir et inntrykk av at vi kan si adjø til både musikk og kultur om vi ikke tar et kollektivt ansvar, skjerper oss og begynner å kjøpe musikk i butikker igjen. Ifølge Klausen er hensikten å «informere», selv om «skremme» er et ord som synes å beskrive kampanjen langt bedre.

VIRKEMIDLENE er heftige, og utgjør i seg selv et slående eksempel på hvordan de som taper på teknologiske fremskritt er villige til å gjøre nær hva som helst for å motarbeide kostnadseffektive, konstruktive og revolusjonerende endringer, for det eneste som er i ferd med å dø som et resultat av internett og fildeling er platebransjen.

Å prate om fildeling som simpelt tyveri fra musikere er nemlig et lite interessant sidespor som ikke fører noe sted som helst. Selvsagt skal musikerne få betalt for det de gjør. Vi snakker ikke om å stjele musikk. Det vi nekter er å fortsette å kaste bort milliarder av kroner på en bransje vi ikke lenger trenger. Da det for ti, tjue og tretti år siden var store kostnader forbundet med det å gjøre et opptak og sende musikken til lytterne var det nødvendig at noen bestemte hva slags musikk som skulle «komme gjennom». Nå er det ikke lenger nødvendig at noen gjør dette for oss.

MED DEN teknologiske utviklingen som har funnet sted de siste ti årene har enhver tenåring med en rimelig ny datamaskin og en kassegitar nok utstyr til å lage musikk millioner av mennesker kan sette pris på. Vi trenger ikke lenger å være redd for at en håpløs platebransjekonsulent avviser et band som Beatles, for Beatles 2 kan, helt uten hjelp fra plateselskapene, både ta opp, produsere og publisere musikken sin på internett.

Heller enn å bli presset til enten å høre på unge, kvinnelige sangere med større pupper enn stemmebånd, oppkonstruerte band eller avdankede, mannlige artister som pussig nok kun gir ut samleplater, kan vi velge selv. Heller enn å se de samme fire gjennomproduserte merkevareartistene år ut og år inn kan vi bli vitne til et mangfold vi aldri har sett maken til.

KANSKJE platebransjen går konkurs. Kanskje vi går glipp av den neste Britney Spears eller en ny «Spice Girls» avlegger. Kanskje salget av CD-plater går ned. Det betyr ikke at musikken synger på sitt siste vers, for musikken kommer aldri til å dø. Det fantes musikk lenge før det fantes platespillere, og det kommer til å finnes musikk lenge etter at Terje Klausen har mistet sin platebransjelønn og måttet finne seg en jobb som ikke er med på å hindre mangfoldet i kulturen.

Vi står på kanten av en demokratisk kulturrevolusjon. Mens fortiden handlet om å bli fortalt hva som er god og dårlig kunst av en elite av konsulenter og kunsteksperter, handler fremtiden om å bestemme selv. Tror du det kommer til å stoppe med Wikipedia og YouTube? Ta en titt på www.creativecommons.org og tenk selv, for om du ikke tenker selv kommer platebransjen til å tenke for deg.