MUSIKK PÅ MOBIL: Du må være nedsnødd ungkar for å tro at verdens største stereoanlegg gir deg status i 2010. Nå har alle og enhver all verdens låter på mobilen eller mp3-spilleren. 
Foto: Lars Myhren Holand
MUSIKK PÅ MOBIL: Du må være nedsnødd ungkar for å tro at verdens største stereoanlegg gir deg status i 2010. Nå har alle og enhver all verdens låter på mobilen eller mp3-spilleren. Foto: Lars Myhren HolandVis mer

Platebytting i nettskyen

Musikk er et sosialt medium. Og det har også internett blitt. Kombinasjonen er dynamitt.

||| VIL DU BLI MED HJEM og se på spillelisten min? Platesamling og musikkforbruk er ikke som før, men noe viktig består gjennom tekno-endringene. To historier fra gamle dager kan belyse hva som skjer i disse dager.

PÅL ANGELSKÅR, frontfigur i Minor Majority og 00-tallets mester i den norske paradegrenen «lun melankoli», mimret nylig i nettavisen ABC Nyheter om sin ungdomstid som vinyljeger. Han og vennene gikk i fast rute mellom (brukt)platesjapper i Oslo, lette i tjuekronersbunkene, fikk tips fra vennlige ekspeditører på Ringstrøm's, og brukte hele ukelønna på funnene. Så dro de hjem, til gutterommet eller kjellerstua, for å spille skivene for hverandre, hele ettermiddagen og kvelden, i en blanding av tålmodighet, åpenhet, fleip («Den der er så jævlig typisk deg!») og felles fryd:

«Av og til kunne vi bryte ut i kollektiv latterkrampe over hvor bra noe var, vi slo oss på låret, hevet armene i været og lo mens vi så takknemlig opp mot himmelen der oppe som av og til kom så nærme at vi fikk vondt i nakken.» Etterpå var det matthet og lykke, high fives og gutteklemmer.

JEG KJENNER FØLELSEN. Spenningen når stiften falt og ens nye personlige favoritt dundret fra høyttalerne. De stjålne blikkene som leste dommen av andres mimikk. Gåsehuden og brystsprenget når et riff eller refreng fikk alt til å stemme, alt til å glitre, i noen magiske sekunder. Platespilling som høytidsstund. Jeg har sittet med nære venner, i mutters stillhet, i mørklagte rom, med lukkede øyne, og hørt gjennom hele album. Ofte ble ikke engang ord vekslet mens vi skiftet plateside, av frykt for å bryte magien. Først da stiften nådde innerste rille, kom gledescenene: «Fy faaan, så j.... braaaa!» Jeg har fortsatt en opptakskassett med folkpopbandet The Strawbs' «Ghosts», påklebet flere papiretiketter med spontane ovasjoner, skrevet med tusj i lykkerus.

KASSETTEN var nettopp mediet, når man gikk videre til å lage personlige samlinger av favorittlåter, basert på årstall, sjanger, stemning eller bruk. Eller som gave. Som det sies i Nick Hornbys «High Fidelity»: å lage en mixtape krever like mye arbeid og omtanke som å skrive et håndskrevet brev. Noen har gjort det til livsstil. På nettstedet Rock's Backpages (et fantastisk webarkiv for klassisk rockjournalistikk) forteller den amerikanske skribenten Mark Levitan om sitt vennskap med engelske Neil, pleiet gjennom tredve år ved bytting av kassetter via postverket. I alt over 6000 stykker, eller en halv million timer med musikk. «Neil and I are the Undisputed Heavyweight Champions of Mix Tapes», skriver Leviton. «Vi har beriket og forandret våre liv ved å dele de musikalske skattene fra våre respektive land, som vi ikke ville hatt tilgang til, om vi ikke hadde funnet hverandre.» Når vil teipinga ta slutt? «Når en av oss dør,» fastslår Leviton. Eller når kassetter og -spillere ikke lenger er å oppdrive på eBay.

SLIKT BLIR DET NOSTALGI AV, i en tid der musikk er komprimerte datafiler du laster ned fra juridiske gråsoner. Og noe du hører på i farten, i bakgrunnen, mens du googler, blogger, trener, kjører, spiser eller støvsuger. Hipstere og retrohuer har romantisert kassettformatet og mixtapen til nærmest ironisk nivå. Nå er det mp3 som «dreper musikken». Unge snobber og gretne gubber dyrker vinylplaten og albumcoveret som fetisj og totem, men nettopp fordi tiden har løpt fra dem. 100 000 låter i lommen har sine praktiske fordeler. Lydkvaliteten på iTunes og Spotify er nå akseptabel for alle andre enn high-end-nerder. Og akkurat slik du må være nedsnødd ungkar for å tro at verdens største stereoanlegg gir deg status i 2010, må du være profesjonell DJ for å forveksle platehyller med veggpryd.

Ny teknologi vinner fram hvis den gir svar på gamle, grunnleggende behov. Mennesket trenger musikk. Men musikk viser også hvem vi er og setter oss i kontakt med andre. Det er det de to historiene overfor handler om. Ingenting er mer egnet til å kommunisere «personlig, uten å være privat» enn musikk. Ingenting egner seg bedre for nettdistribusjon (selv om det har tatt ubegripelig lang tid å få en legal infrastruktur på plass). Blogger og nettsamfunn har gjort internett til en sosial arena for musikk, der brukere ikke bare kan gå amok i godtebutikken, men også sette sammen egne dropsblandinger og pepperkakehus. Spotifys fusjon med Facebook er bare begynnelsen. Allerede nå kan du enkelt invitere hele verden hjem til å spille dine yndlingslåter eller bla igjennom favorittene til venner, musikere og kjendiser. Med spillelister lager du flatterende selvportretter, savnede samleplater, geniale partysoundtracks eller rørende kjærlighetsbrev.

«SPILLELISTEN er den nye mixtapen,» ifølge Spotify-gründer Daniel Ek, som ser for seg svensker og kinesere utveksle lokal favorittmusikk slik de i dag deler fotos og snutter: «Once you make it truly social- that people can share it legally, free and fast it will probably become the most powerful social object there is. It's truly universal.»

Det krever at vi slutter å se på plater og filer som noe vi skal eie. iTunes-modellen må vike for Spotify-modellen, basert på tilgjengelighet uten eierskap. Riktignok har Spotify-sjefen selv en stor vinylsamling. Og jeg akter ikke å selge de mest slitte LP-ene og -singlene fra mine formende år som musikkfan. Men ingen savner å ha YouTube-videoer lagret på harddisken. Ingen gråter når DVD-platen må vike for filmleie på nett. Hvorfor skulle det være annerledes med musikk?

SELV OM HELE VERDENS platebibliotek får ny adresse på nettskyen, kan du fortsatt samle på musikk, organisere den på din måte, og dele den med andre. Nå helt uten begrensning. Enhver innspilling som noensinne er utgitt, vil la seg finne og spille i løpet av sekunder. Legalt, billig og demokratisk. Men får alle tilgang til alt, blir kvalitet desto viktigere. Forbruk av musikk vil fortsatt kreve noe av formidlere og mottakere. Heldigvis. Noe som heter smak. Det kan være et problem.

Men verre blir det å rydde rom for det hellige avspillingsritualet. Jeg skulle gjerne ha invitert spesielt interesserte venner til å lytte til stereomixen av Beach Boys' «Don't Worry Baby» eller Todd Terjes re-edit av Michael Jacksons «I Can't Help It». Men hvem har lenger tid og ork til å høre gjennom en hel sang? Særlig når det så mange andre sanger å oppdage...?

DEN NYE PLATEBUNKEN:  Samlet i en iPod.  Foto: Mette Møller / Dagbladet
DEN NYE PLATEBUNKEN: Samlet i en iPod. Foto: Mette Møller / Dagbladet Vis mer