Foto: BMG
Foto: BMGVis mer

Anmeldelse: Avril Lavigne - «Head Above Water»

Platecoveret i seg selv er advarsel nok

Avril Lavignes «modne» comeback er akkurat så døllt som man kan forvente seg av et album om å overleve borelia og frontmannen i Nickelback.

ALBUM: Da Avril Lavigne hoppet på pop-punk-bølgen i 2002, var det på alle måter et perfekt kommersielt øyeblikk.

Under hele siste halvdel av 90-tallet hadde sjangeren gjort sin atskillig mer hissige stedfortreder klar for de store massene, og «Sk8ter Boi» ble til slutt den Osiris D3-kledde toppen av kransekaka.

«He was a boy, she was a girl, can I make it any more obvious», sang den da 17 år gamle kanadieren seg inn i skater-elskende jenterom verden over. Budskapet var ungdommelig enkelt, mens imaget hennes satt standarden for minst fem år med handlesenter-mote.

I etterkant unngikk Lavigne noe overraskende one hit wonder-båsen, og holdt karrieren i live med gode salgstall fram til 2013.

Husk det årstallet.

Når hun nå seks år senere returnerer med femtealbumet «Head Above Water», er det derimot omkranset av flere urovekkende faresignaler. Først og fremst skivas første singler, som beveger seg fra et Gwen Stefani light-forsøk med desperat Nicki Minaj-assistanse («Dumb Blond»), til retrosoul-lefling uten et snev av livets rett («Tell Me It's Over»).

Legg til et utilsiktet humoristisk platecover av en naken Lavigne på grunt vann, kun tildekket av hennes egen kassegitar, og du har all grunn til å forvente et musikalsk mageplask. Noe som innfrir allerede fra og med skivas innledende tittelspor.

Når man som lytter deretter begynner å lide seg gjennom dette forsøket på å rebrande karrieren fra et mer modent perspektiv (hva skjedde med «Here's to Never Growing Up», Avril?), er det fristende å peke ansvarlige pekefingre mot musikkbransjens mest forhatte frontfigur, Chad Kroeger fra Nickelback. Også kjent som mannen Lavigne giftet seg med i – ja, du gjettet riktig – 2013.

For lengst fraskilt, hviler sistnevntes dølle aura likevel som et hint av grønn Dobbeldusch over hele prosjektet. Låttittelen «Married to the Devil» sier kanskje sitt?

Facebook-poetiske åpningslinjer av typen «Like a bird locked up in a cage called love» og «Shotguns and roses make a deadly potion» setter standarden for 34-åringens enkle teksunivers, mens albumets lett forglemmelige lydbilde preges av forutsigbare radiorock-ballader og sporadiske forsøk på poprock-hits.

Avslutningsvis settes punktumet av den hoderistende inspirasjonslåta «Warrior», som med refrenget «I fight for my life / Like a soldier all through the night / And I won’t give up, I will survive» er akkurat så kjip som man kan forvente av en sang om overleve borelia (og Chad Kroeger).

.