Platon i Hakkebakkeskogen

- Med sin grusomme slutt kan «Karius og Baktus» utmerket godt leses som en klassisk gresk tragedie. Det sier Øystein Sjaastad, universitetslektor i filosofi og forfatter av bokhøstens mest erkjennelsesutvidende verk, «Symposiet i Kardemommebakkeskogen. En filosofisk fest i Thorbjørn Egners ånd».

Barnetimen-for-de-minste-onkel Thorbjørn Egner som tragiker? Omslagsbildet signaliserer jo en idyll kjent av generasjoner norske barn og foreldre: Rundt et langbord på en grønn slette i en snill skog er Hakkebakkeskogen og Kardemomme bys innvånere samlet til fest, som en slags utvidet Bamsens fødselsdag. Selv Karius og Baktus har tatt turen, tilsynelatende i god form etter flåteseilasen som fulgte utdrivelsen fra Jens' munn- om da ikke bildet ble tatt i de loff-med-sirup-paradisiske tider, euforien før det tannkrembrusende ragnarokket som har framprovosert mang en barnetåre i solidaritet med de to tanntrollene. Likevel, tragedie?

Klassisk

- Å ja, «Karius og Baktus» har alle den klassiske tragediens ingredienser, men også Egners absurde humor, sier Sjaastad. Han lar i alt seks stemmer tale i sitt symposium (modellert på Platons «Symposion. Drikkegildet i Aten») der Egner først og fremst leses og tolkes av filosofene Plotan, hans motstander Natolp samt Maja og Clara.

Riktig nok tenkere som bare indirekte finnes på pensumlista til ex.phil., for å si det sånn, men gjennom tallrike eksempler søker de iherdig- og ikke uten overbevisende kraft- å klargjøre hvordan det Egner-skapte univers, med sine lover, maktfordelingsprinsipper og ymse tildragelser, kan gi næring til filosofiske studier av hittil uant dybde. Og dessuten belegg for en påstand om at Thorbjørn Egner sannsynligvis er Norges mest innflytelsesrike moralfilosof. Uten at det stanser der.

Anarkist

- I tillegg til å ivareta det tragiske, kan Egner også leses som eksistensialist, rødgrønn anarkist, metafysiker og en forløper for KROM. Faktisk er det bare marxist-leninist, markedsliberalist og kristen-fundamentalist man ikke kan gjøre Egner til, antyder Sjaastad, og poengterer at «Symposiet i Kardemommebakkeskogen» med all sin smilende humor også er en seriøs filosofisk studie av et unikt forfatterskap.

- Egner kalte seg aldri filosof, men han viser filosofisk problembehandling i både tekster og illustrasjoner. Jeg ser denne boka som en oppvurdering av Thorbjørn Egner som både forfatter og filosof, og betrakter ham også som en pedagog som gjennom sitt store skoleverk la for dagen en ambisjon om nærmest å revolusjonere skolesystemet, slutter Øystein Sjaastad.