Platt og patetisk

Patetisk om lidenskap og galskap, i et platt språk lik en reisebrosjyretekst om Hellas.

«Kvelden møtte meg» romantiserer over flere forhold: gresk idyll, trekantforhold, besettende lidenskap og forrykende galskap. Koker du dette sammen, får du et melodrama med gresk tragedieutgang.

Debutanten Katie Estill er amerikansk, og har bodd i Hellas i fem år. Hun er tydeligvis dypt fascinert av landet, ikke minst av den lidenskapen hun tillegger grekerne. Debutromanen hennes foregår i Athen og på omkringliggende øyer, og miljøskildringene inneholder klassiske greske tablåer: hvite murhus med blå innslag, fortaustavernaer og blendende strender.

Trekantdrama

Hovedpersonen Sylvia er fra USA, men har flyktet til Athen for å komme unna sorgen etter morens død. Det greske betar og bedøver henne. Sterkere blir det når hun møter ekteparet Ari og Altea: han en kjent kunstmaler, hun en overjordisk vakker og forrykt kvinne som pendler mellom ektemannen og en psykiatrisk institusjon.

Vi kastes inn i et trekantdrama, og jeg skal love deg at det blir mye lidenskap og dramatikk. Og tragedier.

Forslitt

Veldig raskt bikker historien over mot det forslitte. Sylvia styres av begjær, og blir mer og mer selvutslettende. Personene er ikke troverdige, og kjærlighetshistorien skyter så til de grader raskt fram uten å være nevneverdig motivert. Den dramatiske handlingsgangen står i erotikkens og galskapens tegn, men med det raske tempoet mister forfatteren personene sine på veien.

Likevel er det språket som fungerer dårligst.

Med formuleringer som «Så måtte vi fortelle henne at vi har kapitulert for lidenskapen, denne grusomme gudinnen som krever alt og ikke gir noe igjen før du ofrer nakken» og «Vi var sammenføyd nå, med grove, mørke rep som gikk gjennom hjertet», assosierer jeg straks til klam kiosklitteratur.

Det kan virke som om forfatteren har fortapt seg i et turistpreget romantisk syn på det genuint greske, og at hun har anstrengt seg for å finne en romanhistorie som passer inn.