Platt og pyntelig

Ikke helt Katie Melua.

CD: Tveegget sverd, Idol. På den ene siden har tv-serien skapt en enorm interesse for musikk og vist at tenåringsdrømmer så absolutt kan gå i oppfyllelse. På den annen side har produktene i etterkant av Idol vært så strømlinjeforma at man skulle tro de var Billy-bokhyller fra Ikea. Idol-artistene har holdbarhetsdatoen stemplet i panna, og ingen av skivene som har blitt sluppet har hatt en levetid på mer enn et par måneder.

EMI og platedirektør Per Eirik Johansen har vært spesielt kritiske til Idol-platene, og derfor er det interessant at det var de som endte med å plukke opp Idol-toer Tone Damli Aaberge. Så når plateselskapet nå spiser i seg gamle ord, skulle man tro at de gjør det fordi de sitter på et album som er helt unikt i Idol-sammenheng.

Men den gang ei. Riktignok skiller «Bliss» seg fra tidligere Idol-skiver ved å legge seg på en småjazza og countrypopete Katie Melua/Norah Jones-linje. Tones hese balladestemme kler best rolige Maroon 5-ballader, og det har produsentene tatt til etterretning. På «Bliss» forsøker de å skape en stearinlysblafrende og ettertenksom du-og-jeg-,hånd-i-hånd -stemning ved hjelp av banjo, munnspill, harpe og klokkespill. Tone har tydeligvis studert plateselskapsvenninnen Nathalie Nordnes\' sukkersøte popfraseeringer med lupe, og har i tillegg utviklet en halvrusten countryknekk i stemmen.

Dessverre virker det ikke som om hun mener et ord av det hun synger.

I stedet for å gjøre «Bliss» til en personlig plate, høres det ut som om hun fortsatt står og synger coverlåter på Idol. Og fordi vokalen dermed blir komplett personlighetsløs, drukner den også i den plattglatte produksjonsstaffasjen.

Og hvis EMI forsøker å gi ut et annerledes Idol-produkt, hvorfor er det da Idol-dommer/Jorun Stiansen-produsent David Eriksen som har produsert plata?

På «Bliss» høres det ut som om Tone Damli Aaberge fortsatt synger coverlåter på Idol.