Platt og spekulativt

Elskovslitteratur blottet både for erotikk og poesi.

BOK: Både Don Juan og Casanova er blitt innbegrepet på menn med guddommelige erotiske evner. Men det er en stor forskjell på dem. Casanova var en virkelig historisk person, hvis dagbøker er autentiske og foreligger i bokform. Don Juan derimot, er en legende, og denne dagboka er ren fiksjon. Selv om Abrams bevisst skaper en viss forvirring i innledningen.

Amerikaneren Douglas C. Abrams synes inspirert av den ikke alltid like eksklusive romantiske litteraturen i fortellingen om førsteelskeren. Han lar Don Juan være en foreldreløs gutt som ble oppdratt på et kloster av gode nonner. Juan skikker seg vel inntil han kommer over en ung novise idet hun risser inn Jesu bokstav i kjødet og stønner av vellyst. Da er løpet kjørt for den unge mannen.

Adelsbrev

Han sendes til en skole der den grusomme inkvisitoren Ignacio er lærer. Don Juan livnærer seg blant annet som tyv, Inntil han tas under vingene av en intrigant marki, som kjøper ham et adelsbrev. Da stiger han så raskt i gradene at han havner i kongsdatterens seng.

Språket i denne boka er nesten imponerende platt. Adrams har gjort seg litt mer flid med det historiske. Vi får innblikk i den spanske gullalderen; skip lastet med de vakreste kolonigjenstander, tyrefekting og slavehandel. Og altså den grusomme inkvisisjonen.

Sjelens vinger

Hva er hemmeligheten til en førsteelsker? Abrams lar sin Don Juan på østlig vis holde sæden tilbake, slik at elskoven blir en jevnbyrdig erotisk nytelse. Noe Mads Larsen etterlyste i boka «Lesbisk nigger». Nå er ikke Larsens bok noe mesterverk, men han gir i hvert fall rene ord for pengene, Abrams har prøvd seg på noe som vel skal likne middelalderske trubaduromskrivninger. Men da blottet både for poesi og erotikk: «Jeg svevet over henne med min sjels vinger spredt ut over henne, og hennes løftet seg opp for å møte mine.»

Til slutt faller jeg for fristelsen å introdusere en liten teori: Dess dårligere bøker, dess lenger er takksigelseslista på slutten av boka. Betegnende nok ramser Abrams opp ikke mindre enn hundre og noen og tjue som har hjulpet «verket» fram. Deriblant – Gud hjelpe dem – Abrams «mentorer» biskop Desmond Tutu og taomester Mantak Chia.