Plattheter fra Bye

Krim er i vinden som aldri før. Enkelte tror faktisk at den er av høy klasse, sett under ett. Men dette er en misforståelse.

Norsk spenningslitteratur er med få unntak en middelmådig materie, sørgelig befridd for spenstige tanker og originale vinklinger.

Og her kommer jammen Ronald Bye med en roman om Sovjet-trusselen, de hemmelige tjenestene og den kalde krigen. Et velbrukt tema, for å si det forsiktig.

På den annen side er jo forfatteren en kapasitet på området, og sakkunnskap skal man ha respekt for. I alle fall i utgangspunktet.

Invasjon

Saken er i alle fall denne: På midten av åttitallet planlegger Sovjetunionen invasjonen av Norge via en snedig plan for å kuppe hovedstaden. Hemmelige agenter opererer i det skjulte, med mord, utpressing, luksushorer og generell faenskap. Vår nasjonale etterretningstjeneste får etter hvert snusen i den grufulle planen om Khanovej, selve Vindenes vind - det iskalde sovjetiske gufset som skal feie inn og legge Norge i kommunismens lenker. Deretter foregår en del klassisk agentvirksomhet, der man skygger hverandre i biler, setter giftsprøyter og bryter seg inn i skumle lagerbygninger. Gjennom fem hundre sider.

Greit snekkerarbeid

Ronald Bye er en pratsom forteller, som ved flere anledninger gjør den håpløst elementære feil å fortelle nøyaktig de samme tingene flere ganger underveis. Gjentakelsens ukunst, kan vi kalle det.

Hovedpersonenes hunder og katter, for eksempel, blir først presentert i stor bredde av fortellerstemmen. For så å bli omtalt på nytt, igjen med hele sin livshistorie, når bokas personer forteller hverandre om sine respektive privatliv i en endeløs rekke dialoger på tomgang.

Bokas litterære konsulent må i beste fall ha lidd av latskap. Men jo da, Ronald Bye kan selvfølgelig en hel masse om etterretning. Og boka er heller ikke dårlig oppbygd, med stadige skifter mellom fortid og nåtid, og fram og tilbake i en veritabel krattskog av bifigurer. «Khanovej» er greit snekkerarbeid, ikke uten visse tilløp til driv her og der. Og dessuten sterkt krydret med himmelropende klisjeer, som i beskrivelsen av en kvinnelig agent: «Isblå øyne, slank venusfigur med struttepupper som danset som frittgående kyllinger innenfor blusen»...

Men la dem for all del bare danse. Frittgående plattheter får man lære seg å leve med, skal man lese halvdårlig krim. På den annen side kan man jo godt la være. Å både lese og skrive den.