Plikten Norge glemte

INTERNASJONALT ØNSKER

Norge å framstå som en pådriver for menneskerettighetene. Derfor er det intet mindre enn oppsiktsvekkende at Barnekonvensjonen er så godt som ukjent i det offentlige Norge - ti år etter at den ble ratifisert.

Riktignok har mange nordmenn hørt om Barnekonvensjonen, men knapt noen kjenner innholdet eller bruker prinsippene i eget yrke. Slik er det, til tross for at Norge har skrevet under på at «staten er forpliktet til å gjøre konvensjonens innhold kjent for barn og voksne» (artikkel 42). For mange barn og voksne er Jon Blund og «Jul i skomakergata» fortsatt det nærmeste de kommer barns rettigheter, en serie som ble laget ti år før Barnekonvensjonen så dagens lys i sin nåværende form i 1989.

Norge har plikt til å foreta alle nødvendige tiltak for å virkeliggjøre konvensjonen. Å integrere den i lovgivningen er langt fra tilstrekkelig. All virkeliggjøring av menneskerettigheter starter med kunnskap og kompetanse, og det er kanskje her Norge har sin aller største unnlatelsessynd.

I FORRIGE UKE

publiserte nettverket Forum for Barnekonvensjonen (der blant annet Plan er aktivt med) den såkalte «supplerende rapport» til FNs Barnerettskomité. Rapporten fokuserer på temaer som organisasjonene mener ikke er godt nok ivaretatt av den norske stat. Den oppsiktsvekkende mangelen på kunnskap og kompetanse om barns rettigheter, selv i yrker som jobber spesielt med barn, har naturlig nok fått bred plass. Svært sentrale institusjoner for barns rettigheter - som skoler, universiteter, helsevesen, barnevern, utlendingsmyndigheter, politi og domstoler - mangler grunnleggende kjennskap til Barnekonvensjonen. Hvordan kan for eksempel en dommer i en sak som berører barn ta hensyn til «barnets beste» når han eller hun knapt har hørt om barns rettigheter på jusstudiet eller fått opplæring i barnevennlige kommunikasjonsmetoder eller i hvordan barnets beste skal vurderes? Faget «Barnerett» er ikke en gang obligatorisk på jusstudiet i Oslo eller Bergen. Ved å behandle barneretten som et lite spesialisert valgfag i nesten all høyere utdanning marginaliserer staten en gruppe som representerer en firedel av befolkningen.

Kravet til opplæring i konvensjonen er todelt. Det ene er kravet til kunnskap om hva barn har rett til, det andre er tilstrekkelig forståelse for hvordan prinsippene og rettighetene skal anvendes i praksis, i eget yrke. Bidraget fra norske myndigheter er brosjyrer til ulike sektorer og skoler. Dette er et bra tilskudd, men lysår unna å kvalifisere som opplæring.

MANGLENDE EVNE

til å anvende prinsippene i Barnekonvensjonen kan ha fatale følger for barns rettsvern. I saker om seksuelt misbruk mot barn er barnets vitneutsagn ofte det eneste beviset. De fleste sakene ender med henleggelse eller frifinnelse på grunn av manglende bevis. Supplerende rapport antyder at barns vitneutsagn ikke blir ivaretatt på en tilstrekkelig måte. Politiet innrømmer selv at en del av dem som foretar avhøret ikke har de nødvendige kunnskapene.

De fleste stater synder i stor skala når det gjelder å ta Barnekonvensjonen på alvor. FNs barnerettskomité gir derfor ut generelle anbefalinger for å minne statene på deres ansvar. Etter å ha gjennomgått hva de ulike statene har rapportert om implementeringen av barnekonvensjonen gjennom ti år, er komiteen nå blitt svært direkte i forhold til kravet om opplæring. Norge har to ganger tidligere fått anbefalinger om økt opplæring uten at så veldig mye har skjedd. Komiteen uttaler nå at den forventer å se Barnekonvensjonen som del av pensum på alle utdanningsnivåer, samt i alle retningslinjer for de enkelte yrker som arbeider med eller for barn.

Statene har plikt til å utvikle verktøy for opplæring og kapasitetsbygging for alle som er involvert i realisere barns rettigheter. Komiteen nevner offentlige myndigheter, stortingsrepresentanter, hele rettsvesenet, kommuneansatte, religiøse ledere, lærere, sosialarbeidere, helsevesenet, media og alle andre som arbeider med og for barn. Det er neppe noen sektor i samfunnet som ikke har betydning for realisering av barns rettigheter.

OPPLÆRINGEN SKAL VÆRE

praktisk og systematisk. Det vil si at den skal være integrert i yrkesutdanningen og danne fundamentet for ytterligere tilegning av kunnskap under utøvelsen av yrket. Opplæringen bør være basert på dialog med dem som berøres, det vil si barna. Først da kan yrkesutøvere bli utstyrt med nødvendige holdninger og kompetanse til å kommunisere med barn og unge. Formålet med opplæringen bør være å skape forståelse for at barn er likeverdige voksne i forhold til verdighet og menneskerettigheter. En god forståelse av konvensjonen vil øke respekten for barn som aktive samfunnsdeltagere på deres premisser, avhengig av alder og modenhet. Når norske myndigheter hevder at det fins ansatte med spesiell kompetanse på barnerett i for eksempel UDI, er en eller to av hundre altså ikke nok til å tilfredsstille kravene i Barnekonvensjonen. Kunnskapen om konvensjonen burde ha vært gjennomgående i en slik institusjon.

Barnerettskomiteen anser det som en selvfølge at barn selv får lære om sine rettigheter, både gjennom pensum på skolen og andre informasjonskanaler. Opplæring i menneskerettigheter er en sammensatt livslang prosess, hvor barn lærer å reflektere over menneskerettslige verdier i sitt daglige liv. Målet er at barn utvikles til å bli ansvarlige voksne i et samfunn preget av toleranse, fred, likestilling og vennskap mellom alle folkeslag, kulturer og religiøse grupper. Dersom vi som er voksne i dag hadde fått den menneskerettighetsundervisning som barn i dag har krav på, ville samfunnet vært fri for mange fordommer og diskriminerende holdninger. Kanskje ville også en del konflikter og kriger ha vært unngått?

BARN BØR HA

en rett til å kunne påvirke deler av undervisningen. Uten barns deltagelse blir utdanningen neppe tilstrekkelig relevant for elevene. Barn har like stor rett til opplæring i temaer som kan fremme deres fysiske og psykiske utvikling, som de har rett til å kunne regne, lese og skrive. Norske barn framhever selv samlivsbrudd og mobbing som viktige temaer for dem, og det burde dermed være en selvfølge at skolen finner plass til denne tematikken.

Barns rettigheter er fortsatt ikke obligatorisk pensum i alle klassetrinn i Norge. De færreste voksne i skolen har fått noen opplæring, og det blir dermed opp til hver enkelt lærer å ta et spesielt ansvar. Konvensjonen må også integreres i all kunnskapsformidling mot foreldre. Hvorfor omtales ikke Barnekonvensjonen generelt, og foreldrenes plikter spesielt, i for eksempel Spedbarnsboken som gis til førstegangsfødende?

Sammenlignet med resten av verden har vi et godt velferdssystem i Norge. Norske barn har muligheter som flertallet av verdens barn ikke er i nærheten av. Men velstanden gjør oss ikke automatisk flinke til å respektere, beskytte og oppfylle barns rettigheter. Dessuten er kunnskap om disse rettighetene en forutsetning for å kunne engasjere seg i solidarisk kamp for alle som rundt om i verden får sine rettigheter brutt hver eneste dag.

Konklusjonen gir seg selv: Uten grunnleggende kunnskap om de verdiene vi forsøker å fremme, er det ikke mulig for Norge å være et foregangsland for menneskerettigheter.