INTERNASJONALT ØNSKER

Norge å framstå som en pådriver for menneskerettighetene. Derfor er det intet mindre enn oppsiktsvekkende at Barnekonvensjonen er så godt som ukjent i det offentlige Norge - ti år etter at den ble ratifisert.

Riktignok har mange nordmenn hørt om Barnekonvensjonen, men knapt noen kjenner innholdet eller bruker prinsippene i eget yrke. Slik er det, til tross for at Norge har skrevet under på at «staten er forpliktet til å gjøre konvensjonens innhold kjent for barn og voksne» (artikkel 42). For mange barn og voksne er Jon Blund og «Jul i skomakergata» fortsatt det nærmeste de kommer barns rettigheter, en serie som ble laget ti år før Barnekonvensjonen så dagens lys i sin nåværende form i 1989.

Norge har plikt til å foreta alle nødvendige tiltak for å virkeliggjøre konvensjonen. Å integrere den i lovgivningen er langt fra tilstrekkelig. All virkeliggjøring av menneskerettigheter starter med kunnskap og kompetanse, og det er kanskje her Norge har sin aller største unnlatelsessynd.

I FORRIGE UKE

publiserte nettverket Forum for Barnekonvensjonen (der blant annet Plan er aktivt med) den såkalte «supplerende rapport» til FNs Barnerettskomité. Rapporten fokuserer på temaer som organisasjonene mener ikke er godt nok ivaretatt av den norske stat. Den oppsiktsvekkende mangelen på kunnskap og kompetanse om barns rettigheter, selv i yrker som jobber spesielt med barn, har naturlig nok fått bred plass. Svært sentrale institusjoner for barns rettigheter - som skoler, universiteter, helsevesen, barnevern, utlendingsmyndigheter, politi og domstoler - mangler grunnleggende kjennskap til Barnekonvensjonen. Hvordan kan for eksempel en dommer i en sak som berører barn ta hensyn til «barnets beste» når han eller hun knapt har hørt om barns rettigheter på jusstudiet eller fått opplæring i barnevennlige kommunikasjonsmetoder eller i hvordan barnets beste skal vurderes? Faget «Barnerett» er ikke en gang obligatorisk på jusstudiet i Oslo eller Bergen. Ved å behandle barneretten som et lite spesialisert valgfag i nesten all høyere utdanning marginaliserer staten en gruppe som representerer en firedel av befolkningen.