Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Pliktløp om Kielland

Kiellands 150-årsjubileum er blitt behørig feiret med seminarer, kronikker og bokutgivelser. Til de siste hører «Disharmoniens dikter», en samling artikler redigert av Hans H. Skei.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Her som ellers forsøker man å lese Kielland i strid med hans egne intensjoner som tendensdiktningens og nyttepoesiens talsmann og praktiker. Angivelig kan Kielland bare reddes for ettertida ved at man legger vekt på denne disharmonien, som preger både forfatterpersonligheten og hans verk, og på de estetiske sidene ved hans forfatterskap. Synspunktet forekommer meg ikke helt uproblematisk. At Kielland var en glitrende stilist og en gudbenådet forteller, er nok hovedgrunnen til at han fortsatt fengsler nye lesere, men tendensen kan neppe løsrives fra dette, og man skal heller ikke se bort fra at mange av de misforhold han var opptatt av, kan gjenfinnes den dag i dag - om enn i en annen form.

Åpne dører

Samlet gir artiklene i «Disharmoniens dikter» et nyansert bilde, selv om de kan sies å slå opp åpne dører. Som helhet bærer imidlertid boka litt for mye preg av å være redigert etter «hummer og kanari»-prinsippet. Den estetiske Kielland-lesningens nestor Owe Apeland er representert med to lett kåserende essay som bringer en rekke biografiske opplysninger av mer eller mindre kjent art. Især det siste mangler et samlende grep og et overordnet perspektiv på forholdet liv/diktning. Liv Bliksrud har tatt for seg Kiellands brev og hevder at de kan bidra til å kaste lys over hans poetikk. I tillegg framhever hun Kiellands negative syn på ekteskapet, som hun med rette mener er blitt viet for liten plass i Kielland-forskningen.

Redaktøren selv har bidratt med en parafraserende introduksjon til noen av Kiellands ukjente sceniske arbeider, og Per Thomas Andersen er representert med et tidligere skrevet etterord til en nyutgave av «Skipper Worse». Et pre ved dette bidraget er at Andersen, i motsetning til de fleste andre bidragsyterne, frisker opp den knusktørre akademikerprosaen med bokstavrim og ordspill som er artikkelens gjenstand verdig.

Travelt

Knusktørr kan man heller ikke kalle Georg Johannesens artikkel om «Jacob», der han i velkjent stil raljerer med tidligere forskning. Et skrekkeksempel på akademikerprosa er derimot Elin Husebøs «Garman & Worse i retorisk lys». Kravet til presisjon kan rettferdiggjøre en «tørr» framstilling, men når denne presisjonen også mangler, blir resultatet temmelig sørgelig, i dette tilfelle også til tider ufrivillig komisk. «Fyrtårnet (...) er som elefanten ofte sett på som et fallisk symbol. Lyset som fyrtårnet sprer, fungerer som en veiviser,» skriver hun et sted - en påstand som jeg må tilstå støter både min språk- og min realitetssans. Man skal ha god fantasi for å se for seg en fosforiserende fallos som peker ut veien vi skal gå. Personlig trodde jeg det var helt andre egenskaper ved fyrtårnet som gjorde det til et «naturlig» fallossymbol.

Dessverre er ikke dette eksemplet enestående, og ansvaret for slike fadeser bør nok redaktøren ta på sin egen kappe. Men han har tydeligvis hatt det travelt, og som noe forbilde kan heller ikke hans eget bidrag sies å fungere.

Langhalm

De mest perspektivrike bidragene til artikkelsamlingene har Jan Inge Sørbø og Åsfrid Hegdal stått for, den første med en oppvurdering av de melodramatiske sidene ved Kiellands forfatterskap i lys av Peter Brooks teorier om de samme, den andre med en spissfindig, men overbevisende analyse av de transformasjoner som rosesymbolikken underlegges i romanen «Else».

Alt i alt tygges det imidlertid litt for mye langhalm i denne boka, slik at den kommer til å likne et pliktløp i anledning jubileet. Kielland-interesserte anbefales derfor å ta fatt på den rene vare. Sammenliknet med fortolkernes prosa, virker nemlig Kiellands egen ganske annerledes forfriskende ny - også ved annen- eller tredjegangs lesning.