Pling i bollen

Hva skjer på Centralteatret i Oslo i høst? Er teatret, for å sitere fra en miniforestilling før helga, blitt helt «...pling i bollen»?

Det kan jo virke sånn med improshow, teatersport, stand-up, såpeserier, komedier, flamenco, litterære minirevyer og alt det andre som går under samlebetegnelsen «En Central natt».

Merkelappen dekker et teatertilbud etter vanlig forestillingstid, der ølkranene åpnes og det satses på en mer direkte og ungdommelig måte å henvende seg til publikum på.

  • Hva det i bunn og grunn dreier seg om er en revitalisering av det lille, særpregede titteskapsteatret midt i Akersgata. Og en profilering, mot flere segmenter - som det heter - men særlig mot ungdomssegmentet. Der man trekker veksler på både navn og uttrykk i den nye «teatersport- og komibølgen» som har satt sitt preg på hovedstadens fornøyelsesliv de siste åra. Denne nye bølgen er vokst fram som en følge av et ekspanderende uteliv, nye scener, nye navn og et behov blant den delen av Oslo-publikummet som ikke føler seg hjemme blant busslaster fra Trøgstad og Lier til Chat Noir og ABC-teatret.
  • Men «En Central natt» og prosjektets leder, instruktøren Petter Næss, tar også sikte på å gjøre Centralteatret til et frisleppsted for flere av de unge skuespillerne som i det siste er knyttet til Oslo Nye Teater (Centralteatret er Oslo Nyes biscene).
  • Et vellykket eksempel på dette kunne vi se på Central før helga med den delvis selvskrevne litterære minirevyen «Naboen min er pling i bollen» (med en siste forestilling kommende fredag). Innenfor rammen av en leiegård og Ingvar Ambjørnsens teleskopkikkende Elling, boltrer de to unge skuespillerne Linn Skåber og Eivind Sander seg her i burleskerier, absurditeter, Elvis-feber, grotesk danseskolenostalgi og maniske rariteter.
  • Mens norske dramatikere og forfattere går til TV og film, fordi pengene er der, tar Central noen grep som først og fremst gir skuespillerne mulighet til å utfolde seg.

Ikke alle tekstene holdt like høy standard, men spillegleden var overveldende og den faglige dyktigheten imponerende.

Det virker lurt. Det gir ikke bare publikum mye forfriskende og nyvinklet underholdningsteater underveis, men på sikt vil det kanskje også trekke forfatterne til teatret igjen. For en manusforfatter som velger entusiastiske og profesjonelle skuespillere og en liten, eksperimentvillig scene framfor filmbransjens feite pengesjekker, er vel ikke helt pling i bollen, erhan vel?