Plottet er uviktig. D’oh!

Lengre, galere og mer fartsfylt, men ikke nødvendigvis bedre enn på TV.

FILM: Lite kan man skrive om «The Simpsons» som ikke allerede er skrevet. Den gule familien fra Springfield tok Amerika med storm på slutten av 1980-tallet, vippet «the Cosby Show» fra sitcom-tronen, og la etter hvert hele verden for sine føtter. Ingen annen TV-serie har inneholdt så mange popkulturelle referanser som «The Simpsons», og ingen annen serie har vært utgangspunktet for så mange nye.

«The Simpsons» moderniserte og revolusjonerte måten å lage og tenke humorprogram på, og det flyttet tegnefilmen opp i voksensfæren. Stjerner har stått i kø for å få gjesteroller, og Bart er av Time Magazine kåret til en av de 100 mest innflytelsesrike personene det siste århundret, og sammenliknet med folk som Louis Ferdinand Celine, Tsjekov og Lenny Bruce.

Samme magasin har utropt serien til den beste tv-serien gjennom tidene, og med sine 23 Emmy-priser, er det vanskelig å være uenig.

Harseleres med fordommer

Den har vært planlagt og skrinlagt en rekke ganger før, men 20 år etter seriens første episode kommer nå spillefilmen. Den kommer så absolutt litt for seint, og lang tid etter at serien har toppet sin formkurve, samtidig kommer den godt, og representer bare nok en liten genistrek fra skaperne bak tidenes mest stabile tv-show.

Plottet er uviktig. D’oh! Men jeg kan si så mye som at den røde tråden er miljøvern. Det som er viktig er at tekstforfatterne har bevart essensen av Simpsons suksess, kjernefamilien. Og i «The Simpsons Movie» makter de nok en gang å gjøre sine underlige gule figurer merkelig levende.

Homer furter, og vi syns utrolig nok litt synd på ham, tjukken. Vitsene er hakket skarpere enn på skjermen, filmformatet gir dem lov til det, og her harseleres det med fordommer mot jøder og svarte, mot homofili, amerikansk utenrikspolitikk, sneversynthet, og så videre.

Galere enn før

På sitt elegante vis klarer filmen å levere stikk hit og dit på en meget smart, men fremdeles inkluderende måte. En gul penis er det også funnet rom for – «Eat my Shorts!»

Intelligent humor til tross, frykt ikke. I en spørreundersøkelse Fox nylig gjennomførte, der publikum skulle trekke fram hva de likte så godt med «The Simpsons», ble svaret: De fine, sterke fargene. Og når Homer slår seg i hodet. I «The Simpsons Movie» slår Homer seg nærmest sønder og sammen, og framstår like dum som den gang hjernen hans streiket, og forlot skallen hans. Litt for dum til tider, spør du meg.

Det er tydelig at man i filmformat skal være villere og galere enn noen gang tidligere, og frykten for å skyve fra seg fans har nok også spilt inn. Men det gjør så lite. Dette er god underholdning. Punktum. Samtidig ikke mye annet enn en lengre TV-episode. Og ja, jeg har sett «The Simpsons» atskillig bedre og skarpere på skjermen flere ganger før.

For å si det med Homers egne ord, «Jeg kan ikke fatte at noen vil kjøpe billetter til noe som sendes gratis på TV hver dag. Og det er dere jeg snakker til, suckers!». Eventuelt bare lene seg tilbake i 80 minutter, peke og hånle som Nelson Muntz: «Ha ha!»

GOD UNDERHOLDNING: Etter 20 år har «The Simpsons» blitt spillefilm.