Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Pludrer seg bort

Et spennende opplegg som forfatteren trekker seg fra

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOK: Helene Uris «Dråpen som fikk alt til å skje» løper forskjellige ærend i to helt ulike retninger. Det ene er å fortelle om hvordan en forfatter jobber, kanskje et estetisk prosjekt i forhold til et barnepublikum for å skape større nærhet til teksten? Historien brytes opp av kommenterende samtaler mellom forfatteren og en hovedperson, med skriveprosessen som et viktig tema. Det andre og dominerende er å fortelle om barns opprør mot selvopptatte foreldre. To ekstreme hjem skildres gjennom morsomme og treffende parodier. Hos feng shui-foreldrene får ikke Pablo lov til å være i stua, for det røde håret står ikke til vegger og møbler. Hos de hipphopp-rølpete fotballgale foreldrene er det Viola som må holde orden og passe på at de står opp i tide til å rekke viktige møter på jobben.

De to barnas ønske om å skifte ut foreldrene er spennende, men idet spenningshøydepunktet nås og byttet skal skje, trekker forfatteren seg og demper dramatikken. Hun lar oss ikke få kjenne ordentlig på det eksistensielle svelget, men skynder seg mot harmoniseringen. Tilløpet til tragedie, at det ene barnet kommer fra et mer kjærlighetsløst hjem enn det andre, våger hun seg heller ikke inn i. Endelig forsøkes de to nivåene smeltes sammen ved at forfatteren - i teksten - selv framstår som en av disse miserable foreldrene, og fokus flytter for alvor over til opphavet. Dermed avsløres at det i grunnen hele tida har handlet mest om dem; det er de som skaper latter og raseri, barna er statiske. Bokas smått avanserte komposisjon vil neppe by lesedyktige 10-åringer på uoverkommelige utfordringer. Problemet er at forfatteren ikke har et godt nok skrivehåndgrep om historien slik at den faller i intensitet og egentlig ikke blir tatt på alvor.