Pludrete Ryan

Ujevn avslutning på «2005-trilogien», men ikke uten enkelte perler.

CD: Han har alltid vært mer produktiv enn de fleste, men overgår i år alle - med ett dobbeltalbum og to enkle. At det også er tredje gang i år vi bruker mye plass på hans plater, sier litt om hans posisjon. Han er viktig nok til det, selv om han også har vært mer ujevn enn de fleste - ikke minst grunnet den store utgivelseshyppigheten og det faktum at han har virket ganske ukritisk til hva han har gitt ut.Og i år har han altså tatt helt av. Kritikerne strides om «Cold Roses» eller «Jacksonville City Nights» er best, og begge figurerer på årsbestelistene. Selv holder jeg en liten knapp på «Jacksonville...» - fordi det er en av de beste countryplatene jeg har hørt i år og fordi den er så kompromissløs i sin countrytilnærming. Og om «Cold Roses» er en bandplate som nikker til Grateful Dead, er «29» Adams som countrycrooner. «29» er enda mer dempa enn «Jacksonville...», hvis vi ser bort fra den nostalgiske, rocka (og triste og selverkjennende) åpningen «Twenty Nine» . Produsent er igjen Ethan Johns, og dermed er vi tilbake til den siste Whiskeytown-plata og Adams\' overbeveisende solodebut «Heartbreaker» (2000) (pluss overvurderte «Gold» året etter). Adams har nok ikke vært mer sårbar siden «Heartbreaker», og den og «29» likner formmessig på hverandre. Samtidig framstår «29» noe pludrete. «Strawberry Wine» begynner f.eks. som Adams på sitt beste, men er med sine åtte minutter dratt vel langt. «Nightbirds» og «Blue Sky Blues» blir også noe lange og dvelende, og derfor også litt kjedelige, men så snur det med fengende «Carolina Rain» og surf/spagettiwestern-inspirerte «The Sadness» . Dermed blir dette nok en ujevn utgivelse, selv om deler av «29» også er lett å bli glad i. Men du kan hvile noen uker nå, Ryan!