ENGASJERT: Klima og miljø har blitt et hett tema i samtidslitteraturen, blant annet i bøkene til Maja Lunde. Foto: Foto: Nina Hansen
ENGASJERT: Klima og miljø har blitt et hett tema i samtidslitteraturen, blant annet i bøkene til Maja Lunde. Foto: Foto: Nina HansenVis mer

Bokkommentar

Plutselig ble litteraturen samfunnsengasjert. Hva skjedde?

Fra meg til mening.

Olaug Nilssen har kalt den siste romanen sin for et debattinnlegg, og sendt den til helsepolitikerne med personlig hilsen. Maja Lunde «skriver for å overkomme maktesløsheten» og framtidsfrykten, og jubler over brev fra lesere som forteller at bøkene hennes gir dem lyst til å gjøre noe. Høstbøkene deres er to av årets sterkeste leseropplevelser for flere enn meg, og de er utvilsomt politisk litteratur.

Hva har skjedd? Det er jo ikke lenge siden vi diskuterte «engasjementet som forsvant» fra litteraturen (tittelen på en debatt på Litteraturfestivalen på Lillehammer i fjor). Vi har skrevet flerfoldige sider om den navlebeskuende samtidslitteraturen. Er den på retrett nå, til fordel for pamfletter i romanform?

Da NRKs bokanmelder Marta Norheim kom med en ny og oppdatert versjon av sin ti år gamle «Røff guide til samtidslitteraturen» i høst, viet hun et eget kapittel til bøker om klimakrisa. Herunder Maja Lundes forrige roman, «Bienes historie», som Norheim klassifiserer som «utprega tendenslitteratur». Det vil si litteratur som vil få deg til å agere. Det er «eit gnagande spørsmål som må stillast» til bøker av denne typen, mener Norheim: «Vil ikkje saka forringe litteraturen? Vil ikkje ønsket om å overtyde lesaren og få han over på si side gjere teksten overtydeleg, instrumentell og argumenterande?». Da Norheim anmeldte årets klimaroman fra Lunde, «Blå», mente hun dette var tilfellet.

Selv mener jeg engasjementet gir kraft til Lundes roman, og at litterære grep brukes til å fremme et budskap, gjør den ikke mindre litterær. «Blå» er en bok som åpner for flere lesemåter, og alle er ikke låst til en bestemt meningsytring – selv om forfatteren har vært åpen om hvor hun står. Men at samtidslitteraturen har tatt klimakrisa inn i varmen, det er sikkert.

Et enda hetere tema i år er flyktningkrisa. Den er tema i Lars Petter Sveens «Fem stjerner», Tove Nilsens «Himmelske tilstander», og Taran Bjørnstads ungdomsroman «Sommer i Norge», for å evne noen. Håvard Syvertsen har dessuten skrevet om borgerkrig i Oslo i framtidsromanen «Et uoverskuelig mørke», der nordmenn selv blir flyktninger.

Når verdispørsmål og eksistensielle problemstillinger er så langt framme i samfunnsdebatten som nå, er det ikke så rart at det finner veien inn i litteraturen. Det har tatt litt tid, og det kan ha å gjøre med den skepsisen mange slike bøker møter. Lars Petter Sveen lanserte en annen forklaringsmodell i Vårt Land tidligere i år, der han mente at den norske litterære tradisjonen etter Ibsen og Solstad, med realisme, psykologiske skildringer og lukkede rom, hindrer mange forfattere i å skrive politisk.

Til dette kan det innvendes at mye av den tilsynelatende nære, personlige litteraturen også bærer på et sterkt samfunnsengasjement, uten at det er så direkte uttalt. All god litteratur kan si noe om tida og verden vi lever i.

At samfunnsengasjementet er på full fart inn i samfunnslitteraturen, behøver heller ikke bety at det selvbiografiske forsvinner ut. Olaug Nilssens «Tung tids tale», om forholdet til en sønn med autisme, er både uttalt selvbiografisk og uttalt politisk. Det går an å se både innover og utover på en gang.

Viktigere er det hva litteraturen kan gjøre med leserens blikk: Gjennom skjønnlitteraturen får vi mulighet til å se verden gjennom andre øyne. Det gir den kraft til å påvirke og endre holdninger, i mye større grad enn en kronikk eller en tv-debatt kan gjøre. Når den får det til, er det som regel et tegn på at boka er god.