TIL NORGE: Brad Paisley er en av USAs største countrystjerner og en forrykende liveartist, men på plate  er han etter hvert blitt mindre interessant. I juli kommer han tilbake til Norge for å gjøre det godt igjen etter att han avlyste i fjor.SS Foto: Getty Images / AFP / NTB Scanpix
TIL NORGE: Brad Paisley er en av USAs største countrystjerner og en forrykende liveartist, men på plate  er han etter hvert blitt mindre interessant. I juli kommer han tilbake til Norge for å gjøre det godt igjen etter att han avlyste i fjor.SS Foto: Getty Images / AFP / NTB ScanpixVis mer

Anmeldelse: Brad Paisley - «Love and War»

Plutselig er ikke Brad Paisley så interessant lenger

Langt mellom høydepunktene - sjøl med Mick Jagger og John Fogerty på gjestelista.

ALBUM: Hva var det som skjedde, Brad? Når ble du som alle andre?

Det har skjedd gradvis. Brad Paisley har i noen år nå vært kongen på countryhaugen i USA, og han har også besøkt Norge et par ganger. Han avlyste riktignok konserten på countryfestivalen i Seljord i fjor, men fredag 28. juli har han lovet å dukke opp i Telemark - som det soleklare trekkplasteret i år.

Love and War

Brad Paisley

3 1 6
Plateselskap:

Sony Music

«For mye på det jevne.»
Se alle anmeldelser

«Whiskey Lullabye»

Paisley slo gjennom med et brak i 2003 med albumet «Mud on the Tires», med superhiten «Whiskey Lullabye» (med Alison Krauss).

Siden den gang er det blitt åtte album, det siste for tre år siden. Han hang fint med på «This is Country Music» (2011), som utmerker seg med gode låter og mye heftig gitararbeid (fra Paisley sjøl, noe som er uvanlig i countrymiljøet). Live har han vært uovertruffen, som norgesdebuten på Notododen i 2010 og ikke minst i sekserkonserten i Oslo Spektrum i 2011.

Jagger og Fogerty

Men med «Moonshine in the Trunk» (2014) føltes det som om lufta var ute av ballongen, og denne følelsen forsterkes på oppfølgeren «Love and War».

Låtmaterialet er svakere. «One Beer Can» er en morsom historie og «Go To Bed Early» har et voldsomt driv, men mange av tekstene er i overkant banale. Det hjelper ikke en gang at han har fått hjelp av størrelser som Mick Jagger, John Fogerty og countryveteranen Bill Anderson, på hver sin låt. De har også skrevet de respektive låtene sammen med Paisley, og det føles helt riktig at Fogerty oppdaterer sin krigsprotest fra låter som «Fortunate Son»i tittellåten.

Rapperen Timbaland bidrar som henholdsvis programmerer og co-produsent på to låter.

Paisley er ikke ukjent med dette, på «This is Country Music» bidrar blant andre Clint Eastwood (riktignok bare plystring og intro og outro), Don Henley, Blake Shelton og Carrie Underwood. Det sier noe om Paisleys posisjon, samtidig virker det noe «påklistret». Trenger han dem?

Bunnsolid, men...

«Love and War» er selvfølgelig bunnsolid, men det begrenser seg dessverre til det - og det i nesten 59 minutter (16 spor). Det skal han ha, Paisley, han gir alltid valuta for pengene. Cd-ene varer som regel i en time.

Han bruker forsåvidt alle knepene her, men vi har hørt det før - og bedre. Det handler om biler, jenter og fester - og er innom både kjærlighet og krig. Han følger oppskriften så til de grader at jeg kjeder meg. En velprøvd miks av country og rock med noen vasse gitarsoloer signert Paisley sjøl (er han Nashvilles beste gitarist?) veier dessverre ikke opp for albumets mange svakheter.