SAMARBEID SLUTT?  Íñigo Errejón omfavner partileder Pablo Iglesias, som viser ryggen på bildet, for å ønske ham til lykke som gjenvalgt partileder. Men deres lange politiske vennskap synes nå å være slutt. Striden mellom de to står om verdien av parlamentarisk politikk. Foto: REUTERS / NTB Scanpix / Sergio Perez
SAMARBEID SLUTT?  Íñigo Errejón omfavner partileder Pablo Iglesias, som viser ryggen på bildet, for å ønske ham til lykke som gjenvalgt partileder. Men deres lange politiske vennskap synes nå å være slutt. Striden mellom de to står om verdien av parlamentarisk politikk. Foto: REUTERS / NTB Scanpix / Sergio PerezVis mer

Podemos tar en venstrevri

Pablo Iglesias har vunnet en overlegen seier på landsmøtet i Podemos. Det spanske opprørspartiet velger gatekamp framfor parlamentariske forlik.

Kommentar

Den viktigste politiske kampen for Podemos foregår ikke i Las Cortes, i Deputertkongressen og Senatet, men i demonstrasjonene i gatene, ifølge den gjenvalgte generalsekretæren, Pablo Iglesias, som nå har fått full styring på dette mangeslungne partiet. Med norske ord: Det er de som står på plenen utenfor og roper, ikke de som sitter inne i salen og stemmer over vedtak, som utgjør det egentlige partiet.

«Våre representanter i institusjonene kan ikke omdanne seg til politikere», mener Iglesias. Han vil ikke ha parlamentarikere, men «institusjonelle aktivister». «Vi må aldri likne på den gamle klassen politikere», sa han under partiets landsmøte i helga.

Denne anti-parlamentariske kursen får vide følger for det politiske livet i Spania. Podemos er det tredje største partiet i Deputertkongressen med 67 av de 350 setene. Nå må de andre partiene forholde seg til et radikalisert Podemos. Det er grunn til å følge med også i resten av Europa. Podemos og søsterpartiet Syriza, som regjerer i Hellas, er de fremste fanebærerne for den nye venstresida i Europa, som har vokst fram i kjølvannet av finanskrisa, i opprør mot sparepolitikken i EU og avsløringer av storstilt korrupsjon i samfunnets elite. Hvor bærer dette opprøret hen, nå som vi samtidig ser frammarsjen for innvandringsmotstand, ultra-nasjonalisme og autoritære strømninger på ytre høyre fløy?

Den som har tapt i Podemos er Íñigo Errejón, partiets «nummer to», politisk sekretær og parlamentarisk talsperson. Errejón har hittil vært partiets strateg. Han ønsket å utnytte partiets styrke i Deputertkongressen til å oppnå noe ved å inngå samarbeid og forlik med andre partier, først og fremst Sosialistpartiet (PSOE). «Vi må være i stand til å vise at vi er nyttige», har han sagt i det svært så opphetede ordskiftet i partiet om strategien videre, som har pågått fra før jul og fram til landsmøtet. «Den som endrer sitt land, er den som er i stand til å få med seg noen av sine motstandere», lyder hans høyttenking.

I løpet av et drøyt parlamentarisk år har Podemos ikke avsatt den konservative statsministeren, Mariano Rajoy fra Folkepartiet (PP). Det kunne partiet ha gjort etter valget 20. desember 2015. Podemos kunne da ha støttet PSOE og gjort deres daværende leder, Pedro Sánchez, til statsminister. Podemos kunne ha fått statsråder og regjeringsmakt. I stedet valgte Iglesias å tvinge fram et nyvalg 26. juni i fjor, som ikke løste den politiske krisa for Spania og som heller ikke styrket Podemos. Med dette bidro Iglesias til et opprør i PSOE, som avsatte Sánchez som leder, og til å gjeninnsette Rajoy som statsminister. Dette er en helt feilslått strategi, mener Errejón, når målet var å avsette Rajoy.

Men på landsmøtet var det linja til Iglesias som vant. Kampen skal stå mot «storkoalisjonen» av PP, PSOE og det liberale mellompartiet Ciudadanos («Borgere»). Iglesias fikk 89 prosent av stemmene i valget av generalsekretær. Men Errejón søkte ikke å bli leder og støttet ham til denne posten. Utfordreren, Moreno Yagüe, tilhører det som kalles den anti-kapitalistiske fløyen i partiet, og fikk 10,9 prosent av stemmene.

Kampen sto i valget av partiets landsstyre, som kalles «statlig innbyggerråd», og består av 62 personer. Lista med Iglesias på topp fikk 37 medlemmer valgt, lista til Errejón 23 og anti-kapitalistene fikk inn to. Hvis hans liste ikke vant, hadde Iglesias gjort det klart at han ville gå av som leder. Kabinett-spørsmålet var egentlig unødvendig, fordi han var ikke utfordret som leder, men han valgte å legge press på partiet for å få alt som han ville. Det er en autoritær lederstil i et parti som mer enn noen andre er preget av et til dels rotete mangfold.

Av de 155 275 medlemmene som deltok i de innfløkte uravstemningene, fikk Iglesias-fløyen 56 prosent og Errejón-fløyen 34 prosent av stemmene. Spøkefugler sier at Podemos har hentet sine stemmeregler fra Eurovisjonens Melodi-festival. I valget til landsstyre gir man 80 poeng til den man setter øverst og 79 poeng til den neste og så videre nedover. Iglesias-fløyen fikk 112 099 345 poeng, Errejón-fløyen 57 030 904 poeng og anti-kapitalistene 5 182 134 poeng. Poeng må altså ikke misforstås med stemmer, som enkelte uinnvidde gjorde, fordi da gir man Spania et folketall som nærmer seg India og Kina.

Hva skjer nå med Errejón? Tandemet Iglesias-Errejón, den første en folketaler (ofte med taler skrevet av Errejón) og den andre en tenker og strateg, er brutt. Errejón er ikke lenger en klar «nummer to». Hvis han ikke får fortsette som parlamentarisk talsperson, mannen som har bygd tillit i de andre partiene og har evnene til å forhandle fram avtaler, kan Podemos ende på den parlamentariske sidelinja, ute av stand til å være «nyttige» for velgerne, som Errejón kalte det.

Podemos har nå stilt seg til venstre for sine velgere, kan analytikere lese ut av meningsmålinger. Den fløyen som «ikke vil skremme velgere», har tapt. Partiet har tjent på å være et frisk pust som skulle rense den politiske lufta, på samme vis som mellompartiet Ciudadanos, fra råtten korrupsjon og «gammeldags politikk» i krisetider. Det trakk velgere fra andre partier, først og fremst PSOE, men også mange som hadde mistet håpet og ikke fant det verd bryet å stemme.

Podemos har valgt å målbære det folkelige raseriet i gatene. Spørsmålet er hvor mange og hvor lenge folk orker å kjempe, fordi, med mindre de styrter regimet, så må de endringene som de krever, vedtas i Deputertkongressen.

For statsminister Rajoy og de konservative er Podemos et enda greiere skremmebilde enn før. For sosialistene avklarer det også mye. PSOE må bygge seg opp igjen som et troverdig regjeringsparti og gjenvinne tapte velgere. Det kan ikke regne med et regjeringssamarbeid med Podemos og heller ikke parlamentarisk støtte. PSOE, som ennå er uten leder, kan og må stå fram som eneste utfordrer til de konservative.

De to universitetslektorene i statsvitenskap har brutt et fjorten år langt vennskap og samarbeid for å framover anvende faget på hvert sitt vis: 38 år gamle Pablo Iglesias skal oppildne til opprør i gatene, mens 33 år gamle Íñigo Errejón skal tenke og forhandle. Det spørs hvor lenge de er i samme parti. Podemos er et bilde av et klassisk tankekors for venstresida, der uenighet om politisk strategi fyrer opp anklager om splid og formaninger om samhold, og så ender det som en bitter kamp om man skal ha en sterk ledelse, som i verste fall undertrykker alle som tar til motmæle, eller et lederskap av alle regnbuens farger, som i verste fall ikke kan lede noe som helst.

Podemos er i den vanskelige puberteten, hvor det strever med å finne sin sjel og sin løpebane.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.