Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Poesi og stjerner

«Også kjærlighet krever konsentrasjon. Klokka/på toppen av Odd Fellowgården dreier rundt/som en omvendt radarskjerm. Folk peiler seg inn.//August. Vi er dømt til å elske hverandre/med alle midler. Akkurat der/skulle det stått en sovende hest.»

SLIK LYDER DE FØRSTE linjene i boka «Tilegnet» (1973), Bjørn Aamodts debutsamling. Forleden kom triste nyheter fra Nesodden. Bjørn Aamodt - en av sin generasjons største lyrikere - er død. Verket er sluttet. Sjømannen som startet sin karriere på de sju hav, endte opp med sju diktsamlinger. Som i linjene ovenfor var han en poet som maktet å forene de nære og konkrete med de store spørsmålene; livet, døden og kjærligheten. Og for all del: Havet. Aamodt jobbet hele livet som sjømann og kranfører. Tjue år som kranfører i Kværner. Ingen har holdt ut lenger som skiftarbeider i den bedriften. Noen takknemlighet møtte han aldri. Han ble trukket i lønn de to gangene han måtte ha fri for å motta stipend. Tre timer hver gang. Da han sluttet, fikk han et par tennissokker og et slips med Kværners logo. Aamodt lot ikke bedriften dø i synden: -  Akkurat da fikk Tønseth 20 millioner for å ha kjørt Kværner på ræva. Almskog fikk 47 millioner for å selge unna de Tønseth hadde kjøpt, lød hans kommentar.

LA DENNE SVIENDE DOMMEN over moderne, norsk kapitalisme sveve over vannene, mens vi minnes Bjørn Aamodts enestående lyrikk. Den spenner mellom et hverdagsliv blant sjøfolk og arbeidere i slit, solidaritet og «mye surr», som Aamodt uttrykte det, og en utforskning av språket, stjernene og sørvestvinden. I et intervju jeg gjorde med ham for ni år siden, sa han det slik:-  Jeg vil tegne opp et tidsperspektiv som gjør at folk skal få øynene opp for at de er med på noe stort. At de er en bitte liten del av noe større. Vi er ledd i kjettingen alle sammen. Jeg setter øyeblikket på spissen av en pekestokk som er 15 milliarder lysår lang.I Bjørn Aamodts munn lyder ikke dette som store ord, men et naturlig resultat av store tanker.

NÅR HAN SKREV DIKT, lød det slik: «Stjernevrimmelen er trådender i et tau/der bare avrevne fibre er synlig./Der kappet jeg 79 til.» Hvem skriver slike dikt? En som har vært der, både på gølvet og i universet. Her er siste linje i Bjørn Aamodts siste bok, «Arbeidsstykker og atten tauverk»: Det er ingen kjerne i et oljeflekket fibertau. Og det er kjernen./At den ikke skal kunne kappes over.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling