Poesi som dansar

Dikt om vitskap, regnskapsførarar og hekser.

BOK: Tittelen «psi» viser i tillegg til den kyrilliske bokstaven med dette namnet, også til den greske bokstaven y som ofte vert nytta som eit symbol for psykologi. Når så titlane på samtlege tekstar i denne boka er kalla arvestykke og har undertitlar som «metafysiske eksursjonar», «Kjærlighetens gjerninger» og «Stjernekyndig», er me førte inn i eit utvida sinnskap der det tilsynelatande er meir opningar enn grenser for kva som kan spela med i poetens «vinglende bevegelser fra øst mot vest» som ho skriv. Verdsbilete

Men for ein som har lese ein del litteratur om paginisme og naturånder og til dømes har studert den russiske psykiatrikaren Olga Kharitidi sine skrifter om sjamanistiske opplevingar og openbaringar i dei gåtefulle Altaj-fjella, er det ikkje mykje av det som står her som ikkje føyer seg fint inn i eit alternativt verdsbilete som eksisterer og veks parallelt med andre slike bilete, om ein så måtte halda seg med eit naturvitskapleg verdsbilete eller med eit meir overflatisk la-oss-unngå-å-snakke-om-kompliserte-ting bilete.

For den som er mindre kjent med den alternative litteraturen, vil mykje av det Wardenær skriv, verka som det kjem frå «et helt fremmedartet sted», som Klassekampen skreiv om «Titanporten».

Ein kan sjølvsagt også med hell nytta den økopsykologiske innfallsvinkelen som ein finn til dømes hjå Ervin Laszlo i bøker som «The Whispering Pond» og «The Creative Cosmos», som folk som Arne Næss har framheva som inspirerande. Og det er ikkje ofte ein lyrikar famnar inn slike modellar i dikt.

Wardenær har med i sin poesi mange karakteristiske vendingar frå denne typen verdsbiletet: «En gammel kone med nøkler i en ring sender meg et underlig blikk,/så jeg tegner av dyr og redskaper med venstre hånd/skribler ned alt jeg kan huske med høyre» ... «for selv om jeg er et menneske er jeg også et kosmisk hull som alt forsvinner inn i, til og med lys.» Her «avmagnetiseres» og «de naturvitenskapelige lovene skramler med sine lokk, men stedets ånd er sluppet fri». Her er personar utstyrte med «septre av neonlys» og «kraften av den stilltiende månen» .... «skyver asteriks etter asteriks ut av den kalde nordlige stjernehimmelen og ned på dette arket». Overflatisk

Det som forundrar meg som lesar, er likevel kor cerebralt mykje av det ho skriv til sjuande og sist er. Eller kanskje det er nettopp på grunn av hennar djupe dragning mot det logiske og rasjonelle, at ho skaper sin poesi for å oppnå både spenning og balanse.

Men hennar omgang med ein del av desse alternative omgrepa kan verka noko overflatisk, som om ho shoppar omgrep i ulike hyller: litt systemtenking og spiritisme, litt naturvitskap og

magisk nostalgi. Her slår mantraaktige lydar og rytmar av og til gjennom og får dei urgamle og nykjende bileta til å svinga og dansa. Og det er gjennom å blanda saman vitskaplege omgrep med det som hennar «formødrer dirigerer», at ho lagar sine vakre rørsler og sprang. Dei vert ofte konkrete, sanselege og gjenkjennelege:

Jeg tar prøvende på en eik.

Den gjør sollys om til sukker, begynner å knake og

mumle og måle avstanden mellom meg og en meteorsverm.

så kalkulerer den meg inn i banen til en flokk unge stjerner

og jeg legger høyre hånd mot stammen og avgir løftene

Dette minner om ei initieringsrite. Og det er samstundes noko veldig lite rituelt, litt snakkande, munnleg, ja kanskje medvite plaprande, over tonen, noko som tek dikta ut av det pompøse og landar dei som dikt av i dag. Som når ho i titteldiktet bryt ut i eit fotballpublikumsrop: «Gi meg en P!» Men sjølvsagt ikkje utan å bryta dette ned med sine karakteristiske innslag av myte og vitskap:

«Gi meg en S! Sombrerogalaksen pyntet i infrarødt lys./Gi meg en I! Isis og Osiris, Innanna og Dumuzi.» Imponerer

Men her er også openbart sterkt inspirerte tekstar som verkeleg imponerer med si kraft og sin orddans, som den «sjuende metafysiske ekskursjon» der «Sekundene legger ut sine svarte budsjett og jeg teller mine dager, ser at fjellet mørkner og/ mister overflateglansen, mister sine optiske egenskaper; diamantglans, glassglans,/ metallglans, halvmetallglans, silkeglans, porselensglans, perlemorsglans, fettglans og/ voksglans og matt og mørkner mot minnet om blåmeis og morgengry, mot Eos den/ rosenfingrede ...» og ho avsluttar igjen med å føre oss inn i den magiske tradisjonen: «jeg beveger hendene som en trollmann og (...) det praktfulle mørket trekker tiden ut av lemmene mine, trekker sekundenes/ svære oldtid i tvil.»

Andre stader vert det litt vel forklarande, som når ho skriv «Jeg reparerer mitt karma, reiser rundt i Europa og bytter ord mot virkelighet (...) og jeg gir dem fra meg igjen, nesten gratis, for det er økonomisk teori og kvantemekanikk som til slutt skal forklare meg og betale meg tilbake til verdenssirkulasjonen.» Overflodshorn

Dikta arbeider med å skapa famnande og sirkulære samanhengar: «Jeg holder alle de andre i hendene, seersker, hekser og vanlige regnskapsførere./Vi danner en sirkel rundt røtter og tjern og utmarker og byer./Vi er uglesette selvfølgelig, enfoldige.»

Ut av denne miksen, skaper Torill Wardenær sin eigen tone, dikt etter dikt som vert eit overflodshorn av talemåtar, av tiltale, av uttale og mottale. Ho har skapt seg eit fridommens rom der ho kan seia mest kva som helst. Men av og til går ho ned til ein grunntone som kan vera ja,ja ognei, nei, eller ma ti ma ti ma ti og ba ba baba og så så så såhhh. Som for å minna den snakkande rasjonelle hjernen om at her nede, her kor barnet byrjar, her kor katten smyg seg langs kongslysa, finst det «en ustadig lykke som omsider har brent seg inn i meg med sin korte, sviende stikkflamme.»