Poesien i Vold

På mange kom det sikkert overraskende at Jan Erik Volds bok «Storytellers» er blitt nominert som norsk kandidat til Nordisk Råds litteraturpris. Er ikke dette egentlig en fagbok -  eller i hvert fall en antologi? Ville det ikke vært mer naturlig å nominere Vold et år han hadde en egen diktsamling ute?

Spørsmålet kan diskuteres. For det første fins det presedens for å gi prisen til en bok som ikke er et skjønnlitterært verk i vanlig forstand. Det klassiske eksemplet er Olof Lagercrantz' Dante-analyse «Från helvetet til paradiset», som fikk prisen i 1965. Seinere har jo Lagercrantz -  opprinnelig poet -  nærmest skapt en egen sjanger med litterært formulerte, analytiske, poetiske og ikke så lite biografiske bøker om diktere han brenner for: Stig Dagermann, Joseph Conrad, Marcel Proust, Gunnar Ekelöf, for å nevne noen.

  •  Om Jan Erik Vold som litterær skikkelse i den norske etterkrigstida kan mye sies. Ord som pioner, eksperimentator, politisk opprører, livshungrig sanger, zen-inspirert beatpoet, innbitt samfunnskritiker -  ja, til og med folkekjær lyriker, kan forsvares. Vold har dyrket alt fra symfoniske, overstrømmende observasjoner av sine omgivelser til less-is-more-varianter i et tilnærmet haikuformat. Søkende, dristig, humoristisk, gravalvorlig; det er vanskelig å fange Vold i en formel.
  •  I tillegg har Vold skrevet egne bøker om Olav H. Hauge og Ernst Orvil (som han også har redigert i et fortjent firebinds verk), dessuten har han samlet etterlatte dikt av Gunvor Hofmo. Som en slags gravende journalist på det lyriske området har han trukket skjulte dikt fram fra glemselen.
  •  I «Storytellers» møtes poeten og essayisten Jan Erik Vold. Han kaller seg «redaktør», men er både følsom gjendikter og ivrig storyteller, der han presenterer 14 av de magikerne han har møtt på sin vei gjennom det lyriske landskapet. Bokas mål har vært slik han selv formulerer det «å kunne tapetsere det rom diktet vandrer i». Samtidig som han presenterer kresent utvalgte dikt som på forskjellig vis uttrykker en historie, setter han seg selv til rette ved bålet og drar historier om lyrikerne. Fordi, som han uttrykker det, «det er en årstid i de fleste dikt, en geografi, en livsalder -  en historie. Og diktet, hvor hemmelighetsfullt det enn prøver å formulere seg, ønsker å meddele denne story til noen.»
  •  Vold befinner seg ikke i noen nykritisk, tekstisolerende posisjon i forhold til diktet og dikteren. Slik han skriver, blir dikterens livshistorie vesentlig for opplevelsen av ordene. Det er ikke tilfeldig hvem som har sendt budskapet. «Storytellers» er både en lese- og lærebok; en bok som gir en slags befriende og begeistret instruksjon i kunsten å oppleve poesi.
  •  Sammenlagt rommer «Storytellers» et vell av både filosofiske, kunstneriske og religiøse betraktninger, for eksempel omkring Wallace Stevens som formulerte seg slik: «Etter at vi har oppgitt troen på Gud, er poesien den naturkraft som overtar troens plass som livets frelse.»

Ved siden av sin mangfoldige skaperkraft som lyriker over en periode på snart 35 år har Jan Erik Vold en omfattende virksomhet som formidler bak seg. Dette er kommet til syne helt siden han som en av de første begynte å presentere den nye amerikanske diktningen -  beat-generasjonens uttrykk -  i Dagbladet rundt 1960. Siden har han satt dagsorden som tidsskriftredaktør (Vinduet og Basar), kritiker, essayist og ikke minst gjendikter. Essay-samlingene «Entusiastiske essays» (1976), «Det norske syndromet» (1980), «Her. Her i denne verden» (1984) og «Poetisk praksis» (1990) gjenspeiler en på samme tid kritisk og glødende vilje til å finne en sti gjennom de poetiske omgivelsene. En mening, med andre ord.

For svenskene har Vold oversatt og presentert blant andre Kristoffer Uppdal og Bjørn Aamodt. På norsk har vi fått seks fyldige bøker med gjendiktninger: William Carlos Williams, Robert Creeley, Bob Dylan, Frank O'Hara, Beckett/Rimbaud/Apollinaire/Eluard og Tomas Tranströmer. Vold har også -  med sin forankring i jazzen -  gitt en rent fysisk stemme til egne og andres dikt gjennom opplesninger og plateinnspillinger; med trofast tonefølge av musikeren Egil Kapstad; «han som hører forskjellen», som det står i en tilegnelse foran «Storytellers» (også «Storytellers» foreligger i CD-format).

Vold er -  uten at det skal oppfattes pompøst -  en guru på sitt felt; et menneske som har brukt et liv til å skrive, lese og reflektere over poesiens vesen -  og som har den sjeldne egenskapen at han ønsker og evner å formidle sine erfaringer til andre.

Liknende gåter å gruble over dukker stadig opp underveis mens Jan Erik Vold på sin impresjonistiske, men presise måte introduserer Wergeland, Rimbaud, Uppdal, D.H. Lawrence, Jacobsen, Gill, Celan, Hofmo, Ekelöf, Orvil, Creeley, Inger Hagerup og Szymborska. Klokt nok skriver ikke Vold så mye om hva poesien betyr, snarere om hvordan den kommer til uttrykk. Storyene overlater han til poeten. Og til den som lytter. Det Vold gjør, er å ønske dem begge velkommen.