Poesiens pris

Gunvor Hofmos etterlatte dikt er blitt til en samling på over 350 dikt. De tidligste diktene er fra 1937, skrevet av en 16-årig ungpike. De siste fra 1994, året før hun døde. Og la det være sagt med én gang, før jeg kommer med min innvending: Jan Erik Volds innsats som redaktør er betydelig.

På langt nær alt var ordnet og renskrevet fra Hofmos hånd da hun døde. Og Vold har vært i alskens arkiver, i forlaget Gyldendals hvelv, hos dikterens slektninger, hos forlagsfolk, og sporet opp mulige dikt. Han har snudd hver stein. Og dessuten utarbeidet et utførlig noteapparat der det redegjøres for diktenes opprinnelse, deres tid og sted, skriftens tilstand.

Alt som måtte være av interesse. Nå har vi anledning til å følge dikterens utvikling, ord for ord, år for år - fra den første spede begynnelse til pennen legges ned.

Flinkhet

Det er ikke noe spesielt ved den 16-årige jenta fra Iladalen. Ikke ved hennes melankoli. Ikke ved hennes dikt. Hun er en hvilken som helst melankolsk ungjente som skriver dikt. Deklamasjonen, flinkheten, påvirkningen er til å ta og føle på. Hun drømmer om å bli dikter. Det er heller ikke spesielt.

Jan Erik Vold har også skrevet et etterord i boka, et «Kvinnen, verket, tida». Og det er en hendelse i Hofmos liv Vold oppholder seg ved, et veiskille i hennes liv: vennskapet med den jødiske kvinnen Ruth Maier. Hun kom til Norge fra Østerrike i 1940. For Hofmo var møtet med Maier en åpenbaring og en utfordring. Hun kaller henne en «tvillingsjel».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Maier ble arrestert ved jøderazziaen i Oslo 26.11.1942. Hun deporteres med fangeskipet «Donau». Få dager seinere blir hun drept i gasskammer i Auschwitz. «Hvorfor skal vi ikke lide når det er så mye lidelse til?» Disse ordene dukker opp i Hofmos debutsamling i 1945. De er hentet fra det brevet Ruth Maier skrev til Gunvor Hofmo om bord på «Donau».

Sorgen

«Jeg fikk sorgens gave og dermed blev jeg skald,» sier Jatgeir Skald i «Kongsemnerne». Også Gunvor Hofmo ble dikter ved sorgen. Tapet av venninnen ble et fall ned i mørket og språket. Den vage, ubestemmelige ungpikemelankolien ble hard, konkret sorg. Og allerede i noen tidlige dikt fra krigens dager er det som om smerten, sorgen kaller fram dikteren i Gunvor Hofmo, kaller på henne, som sirenens sang:

Det synger, det suser og summer -
men hjerte, så tungt du er.
Det er som om du kom tonen,
den farlige altfor nær.
Sorgen var prisen hun betalte for å dikte. Og jeg kan ikke finne noen linjer fra Gunvor Hofmos dikt som finere, mer fortettet forteller om denne prisen enn disse linjene fra «Blinde nattergaler»:

Å blinde nattergaler som må sone
at smerten, smerten er den skjønne tone
I 1955, etter fem diktsamlinger, er det taushet. Heller ingen etterlatte dikt de neste 15 årene. Jan Erik Vold forteller om mental ubalanse som kommer til å vare over en tjueårsperiode. Hun tilfriskner på 70-tallet. Hun finner tilbake til språket, og det kommer diktsamling på diktsamling fra Hofmo, helt fram til hennes siste år. Også de etterlatte diktene fra denne perioden er mange.

Isolert

Hun lever isolert i en OBOS-leilighet på Ekeberg.

Det var merkelig stille omkring henne. Hun var ikke Profils dikter. Ikke Vinduets, heller. Ikke Basars. Vi var ikke så flinke til å anmelde henne i avisene. Derfor er jeg forbauset over den venerasjon hun nå blir til del. I levende live fikk hun ikke den responsen hun fortjente, det er det jeg mener. Og det gir meg en litt vond smak i munnen når Vold, og mange med ham, nå kanoniserer henne. Og det var min innvending.

JAN JACOB TØNSETH