Poet og multimedium

«Det er et tankevekkende paradoks at vår mest synlige poet, multimediet Jan Erik Vold, synes å hente sin kraft fra lyden av ingentings bjeller.»

Denne sommeren har litteraturviteren Eivind Tjønneland vært ute og hengt bjella på katten. Her, ved inngangen til et nytt hundreår, holder han mønstring over norsk samtidslitteratur, og den presenterer seg som en samling trette menn, i ferd med å kaste børsa for å gå hjem. Hjem til seg selv, hjem til en Gud, for å slikke sine sår og finne fred. # Ingen kan mistenke poeten Jan Erik Vold for å gjøre seg skyld i en slik faneflukt. Han har holdt kruttet forbløffende tørt gjennom tiår der det har vært vanlig for diktere å påberope seg poetisk immunitet i møtet med tidas utfordringer. Skulle dette skyldes at han er en kulturradikaler som ikke lefler med sin vantro? Nei, selvfølgelig ikke. Vold er noe helt annet, og - gudbedre det - han er også en from dikter, like lydhør for fuglesang som mannen fra Assisi.

Religiøs språkbruk er ellers lite dekkende, anvendt på fenomenet Jan Erik Vold. Den slags helliggjøring av det poetiske fenomen var selve anstøtssteinen for den unge Jan Erik, da han som Profil-modernist i 1960-åra ryddet plass for en ny slags poetikk. Tida var kommet for å trekke Dikteren ned på jorda. Lenge nok hadde lyrikk vært opphøyet tale, lyttet til med en særlig form for andakt. Det var på tide å hente lyrikken ut av katedralene, også ut av modernismens sunkne katedraler. I en ny og profanert rolle, ute blant folk, ventet nye inntrykk på poeten: Da kirkeklokkene holdt opp / hørte vi spurvene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

På ett vis kan vi si at det var rollen som medium, som utpekt budbringer, Vold og hans generasjonsfeller reagerte mot. For en Henrik Wergeland var denne rollen selvsagt. Han så seg selv som kallet til å vitne om Guds skaperverk, til å være en go between mellom himmel og jord. For modernistene knapt hundre år seinere ble Gud noe som skjulte seg eller forsvant. Poetens oppgave ble å gjøre tausheten hørbar og tomrommet synlig. Også modernisten var en utpekt, kalt til å vitne om meningen som forsvant, tegnene som ble stumme.

Dikteren som medium er dikteren som peker som pil mot et Annetsteds, en åpenbart eller sårt savnet essens over, eller skjult inne i det synlige. Jan Erik Vold valgte et annet ståsted som poet, nemlig Her. Her i denne verden. Hans utgangspunkt var en av-sakralisering av lyrikken, der store lader, billedornamentikk og klingklang var bannlyst. Kiming i klokker overdøver kvitringen fra spurvene. «Hvis jeg var Gud,» sier han i «Kykelipi», da ville et nytt bud gjelde: «Stikk ikke hull på / min himmel med spir /- den er min buksebak. / Spir svir.» Dette diktet kan kalles en effektiv tegnestift, lagt på den norske lyrikktradisjonens lærerstol.

Jan Erik Vold gir avkall på tårn og himmelvarder og sier isteden: nå er vi her. Det har poeten til felles med sitt publikum. Han stiller seg ikke på et podium som en transmitter mellom oss og Annetsteds, men står midt iblant oss, enten vi nå er på banen eller på tribuneplass. Han er vår mann. Han vil dele, ikke meddele. Men dermed gjenoppstår han også som medium i ordets mest elementære forstand: (noe) som er i midten, et mellomledd.

Den innsikt Jan Erik Vold hele tiden har prøvd å dele med sitt publikum, er at alt er til i et skjæringspunkt mellom ingenting og noenting. Et godt dikt er en membran som dirrer svakt, men distinkt i et møte mellom noe og intet, en japansk vindharpe, en ringling av ingentings bjeller. Med Lao Tse kan han hevde at det er det tomme rom inni en krukke som gjør at den kan brukes til noe. I et Jan Erik Vold-dikt er det lyriske jeg et tomrom som har latt noe komme til syne, som spor på snø. I dette rommet får leseren god plass, og så kan diktet nettopp brukes til noe, av noen.

Lyrikken har vært jegets sjanger. Etter «Mor Godhjertas glade versjon. Ja» fra 1968 har jeget nesten aldri opptrådt på linjene hos Jan Erik Vold. Kanskje kan vi antyde at når diktet tømmes for sitt synlige jeg, blir den som sanser og taler gjennom diktet for alvor et medium. Ikke for noe annet, men for det som kommer til syne i diktets her og nå, av Vold et sted kalt for «noe»: «Pumpe / verket / går. Noe får noe / til å gå rundt. Noe er / i noes / nærhet / og hjelper til.» I «En sirkel av is» er det publikums jubel som hjelper løperne nede på stadionet rundt og rundt. I Volds dikt er skøyteløp synliggjøring av livets ytre og indre sirkel, buddhisme på norsk!

Det er ikke seg selv poeten Vold ber publikum låne sitt lyttende øre når han resiterer og setter på trykk. Det er alt det felles som omgir oss, som har sitt velsignede - eller pinefulle - nærvær i sirkler av tilsynekomst og forsvinning. Derfor er det også logisk at han blander sin egen stemme med andres innenfor det lydhøre vekselspill som er særegent for jazz. Som så mye av Volds poesi er jazz øyeblikkskunst, utforsking av noe som er fornemmet, her, nå. Volds sans for performance er det motsatte av ego-trip; den springer ut av hans grunnleggende sans for å tilby et møtested.

Hele Jan Erik Volds personlige person har i alt sitt virke vært en formidabel møteplass. Hos ham har et utall av stemmer funnet et medium, liksom han selv har funnet fram til alle slags medier. Typisk nok har portrettintervjuet vært en av hans foretrukne genrer. Det særpreget voldske ved disse mange diktermøtene er intervjuerens evne til å gjøre sitt eget nærvær umerkelig, slik jeget blir det i diktene. Også dette er øyeblikkskunst, gjort merkbar ved at lydbåndet stadig blir omtalt, båndet som løper i sirkel mellom sine to poler.

Men denne dyrkeren av øyeblikkets magi har som få andre en kjærlig omsorg for tradisjonen. Dikterkall er noe Vold ikke taler høyt om, men han har ihvertfall kjent seg utpekt til å holde store deler av norsk lyrisk tradisjon i live. Sansen for tradisjon har han felles med folkekong Olav. Da Skiforbundet ville slutte å utdele kongepokalen i kombinert fordi nordmenn ikke lenger vant disiplinen, kom KONGENS NEI. «Tradisjon, mine herrer, betyr å gi videre.» Siden vant nordmenn kombinert på ny, påpeker Vold. Vold har selv gitt nye vinnersjanser til lyrikk som var falt på siden og sakket akterut, i antologier, i litterære essays, i kommenterte samleutgaver med forord og etterord.

En slik utrettelig lidenskap for å tre i tjeneste for andres ord er nesten gåtefull. Men det spørs om vi ikke kan fornemme at nerven som sitrer i Volds vareste haikudikt, også er nerven som anspennes i det veldige dokumentasjonsarbeidet. Sier / Valdemar noen, som hilser / fra fetter Ingen, heter det i hans vakre minnedikt over Inger Hagerup. «Valdemar noen», det er den levende som har det kongelige privilegium å være til, men som aldri løper fra sitt smertelige slektskap med fetter Ingen, nissen på lasset som alltid også hilser, i gleden, i sorgen. Det levendes privilegium forplikter, og Vold gjør alt han makter for å redde dikt fra å havne i Ingentings fellesgrav.

Men Vold bærer ikke bare vitnesbyrd om spurvene på marken og døde og levende poeters spor på snø. Han er også tidsvitne i høyere grad enn de fleste, og avlegger skarpe, fellende vitneprov. Nettopp hans fromme sans for alt som kan gi øyeblikket sin skjøre verdi: treet foran UB, kommunale bad, jubelen over Bislet, vekker ham til poetisk og journalistisk aksjon. Også i dette stykket er Vold kanskje et medium. Det raseri som poeten gir sin stemme til, oppstår tidvis hos de fleste i møtet med den daglige dose dagsrevy, for eksempel når noen forvandles til ingen og sendes ut av landet.

Det er likevel et tankevekkende paradoks at vår mest synlige poet, multimediet Jan Erik Vold, synes å hente sin kraft fra lyden av ingentings bjeller. Ved havet, der en Hamsun hørte Nirvanas bulder, hører Vold bare et surkl, surkl i fjæresteinene. Likevel er det et slikt «noe», på randen av ingenting, som for denne poeten vitner sterkest om livets gåtefulle faktum. Vi aner en rest av himmelsk lyd også i tangens mumling. Gud, som ikke fins, fins, sier Vold oppsummerende om Gunvor Hofmos lyrikk. Kanskje ordene også står for hans egen regning.