- Poeten bør gå seg vill

- Amerikansk poesi leses av færre mennesker enn noensinne. Lyrikk blir sjeldnere og sjeldnere anmeldt i de store litterære magasinene, og forlagene er ikke interessert i bøker som ikke selger i store opplag. Til tross for dette er poesien avgjørende for utviklingen av språket. Poesien er språkets grunnmur.

Den amerikanske lyrikeren Rosmarie Waldrop (63) er i Norge for å feire tiårsjubileet for tidsskriftet Vagant. To av hennes bøker er utgitt på norsk, «Reproduksjon av profiler» og «Det utelukkende tredjes plen», begge gjendiktet av Vagant-redaktør Espen Stueland. Sammen med sin ektemann Keith har Rosmarie Waldrop siden 1961 drevet det lille, avantgardistiske forlaget Burning Deck og gjort sitt for å sette den lyriske dagsordenen i USA, både med amerikanske utgivelser og gjendiktninger, særlig av tysk og fransk lyrikk.

- De store forlagene blir mer og mer kommersielle. Verken lyrikk eller såkalt vanskelige romaner, bøker som krever noe av leseren, blir betraktet som viktige.

- Betyr det at forfattere som for eksempel Thomas Pynchon eller Donald Barthelme i dag ville ha problemer med å debutere?

- Ganske sikkert. Allerede for 20 år siden snakket folk om at William Faulkner ikke ville fått utgitt bøkene sine. Vi har likevel flotte poeter i dagens USA, diktere som Robert Creeley og John Ashbury.

- På hvilken måte har lyrikken innflytelse i det litterære miljøet?

- Jeg tror ikke det betyr all verden å ha en million lesere. Det viktige er at det man skriver når ut til de som vet å sette pris på det. Innflytelsen sprer seg gjennom jungeltelegrafen, eller som ringer i vannet. Det har aldri eksistert noen kultur uten poesi. Slik vil det fortsette å være. Noe annet er utenkelig. Poesien holder språket levende.

- Den er innflytelsesrik til tross for at den er usynlig?

- Helt riktig. Jeg blir overrasket når jeg besøker universiteter og folk henviser til bøker jeg trodde var utgitt i all hemmelighet. Jeg tenker noen ganger: Hvorfor fortsetter jeg å skrive? Hva er vitsen? Det er en sunn tvil. Den fører til at jeg jobber hardere. Innerst inne er jeg overbevist om at det har stor betydning.

- På hvilket tidspunkt i livet forsto du at du var en poet?

- Det har jeg ennå ikke forstått. Jeg skrev allerede i 12- 13-årsalderen. Men i Tyskland er poet et ord som skrives med virkelig store bokstaver. Poetene, det er Goethe og Rilke, skikkelser i grenselandet mellom engler og mennesker.

- I dag skriver du på engelsk?

- Etter at jeg begynte å tenke på engelsk, drømme på engelsk, til og med snakke i søvne på engelsk, forsto jeg at det var språket mitt.

- Hvordan jobber du med diktene dine?

- Jeg begynner med å skrive ned enkeltord, kanskje et sitat. Jeg frykter blanke ark, så jeg dekker dem straks med ord. Så arbeider jeg meg derfra til diktet er ferdig. Da er de første ordene jeg skrev, ofte borte.

- Har du et tema i tankene som du forsøker å gi uttrykk for?

- Å skrive er for meg en måte å finne ut hva jeg tenker på. Språket tar meg i hånden og viser meg hva jeg er opptatt av. Da jeg begynte å skrive, fant jeg ut at jeg satt og skrev om min mor. Det går ikke an, tenkte jeg, og forsøkte meg med noe annet. Men da jeg var ferdig med det, handlet det fortsatt om min mor. Temaet kommer av seg selv. Derfor arbeider jeg bare med formen. Jeg forsøker å skrive innenfor visse mønstre og regler for språkbruk. Da først oppnår jeg en slags frihet. Når jeg lager reglene selv, kan jeg også bryte dem. Eller for å si det på en annen måte: Hvis du demmer opp en elv, blir strømmen sterkere.

- Speiler språket virkeligheten, eller er det en virkelighet i seg selv?

- Jeg håper det er en virkelighet i seg selv. Språket er det som etablerer verden. Paul Valéry har en gang sagt: «Poeten går ut i språkets skoger i den bevisste hensikt å gå seg vill.» Den som har gått seg vill, begynner å legge merke til omgivelsene. Går du vill i språket, ser du ordene på en ny måte, ikke bare betydningen av dem, men lyden, formen, tonen, ordenes kropp, som jeg kaller det. Ezra Pound sier at diktet består av musikk, forestilling og «intellektets dans rundt ordene».

- Har diktene en religiøs dimensjon?

- Jeg er av denne verden. Gud har jeg ikke noe forhold til. Men mine følelser for språk er nok ganske lik den følelsen enkelte mennesker har overfor Gud.

LYRIKER: Rosmarie Waldrop er en av vår tids høyest respekterte amerikanske lyrikere.