Poeten som profan profet

Med sin siste diktsamling bekrefter Steinar Opstad at den store oppmerksomhet som hans første bøker er blitt til del, har vært rettmessig.

Les utdrag fra «Analfabetisk».

Fortalerne for Guds og familiens gjenfødsel i norsk litteratur har en takknemlig støttespiller i Steinar Opstad. I hans siste diktsamling er det rikelig med religiøs metaforikk, og et flertall av diktene er innskrevet i den rektangulære familie: mor, far, søster og bror. Men som ordspillet i tittelen antyder, handler det også om diktning, om en skriftlig praksis som hele tida tematiseres i sitt forhold til de objektene som det lyriske subjektet på samme tid forsøker å bemektige seg og distansere seg fra. Nettopp denne dobbeltbevegelsen er den dynamiske gjennomgangsfiguren i en samling hvor de enkelte dikt, ordnet i fire deler med de ordspillaktige overskriftene «En bokstavelig tro», «Jeg eller ordet 'jeg'», «For skriftens skyld» og «Imperson», beveger seg innenfor det samme mønster av bilder og referanser. Det insisterende dikterjeget som trenger seg på med sitt nærvær i så godt som hvert eneste dikt, vil være ett, men samtidig også noe annet - « (...) det doble mennesket/som holdt hendene framfor seg.»

Poet og pornograf

Slik kan jeget framstå både som profet og pornograf, påkalle Gud og le «enslig-kunstnerens latter». Men den enkelte rolle er heller ikke én i disse diktene. I et av diktene forenes den profane profet og den polerte pornograf i dikterens person, «og lyset fra skrivingen/opphever trangen til å be.» Et annet sted bekjenner dikterjeget at det «har lærlingens øyne/men oldingens hørsel», et annet sted at han er «en slektsløs og en slektning» og atter et annet sted tales det om at «Ordene opphever skillet/mellom ateister og troende». Den siste ideen gjentas i et sentralt dikt der hovedtemaene - religionen, familien og skriften - slynger seg inn i hverandre: Jeg er gift med en finger med en ring på men det er ikke noen giftering Jeg strør salt på den, jeg kysser den idet jeg mumler ordene det fins ikke ateister eller troende, bare slektninger og figurer og usannsynlige byggverk og roller og jeg vet ikke lenger om jeg blir skapt gjennom det jeg skriver

Jordklumper

Innledningsvis blir dikterjeget oppfordret av sine brødre til å «holde slekta rein/for den er hellig, hellig», og i samlingens siste del vender han tilbake til slekta, og det på en så tydelig måte at man må tro at det ligger en klar personlig problematikk bak dikterjegets doble menneske. Her heter det i klartekst at « (...) jeg er bondens sønn/og en skrivende/Jeg er fra ei slekt kledd i jordas farger/de arbeider og går i kirken/mens jeg skriver.» Og det siste dikterjeget ser før siste setning i samlingen avsluttes, er farens knyttede arbeidsneve, mens han selv «graver ut jordklump etter jordklump/fra alfabetet.» Steinar Opstads jordklumper er gravgaver som fortjener å bli mottatt med stor takk. Med «Analfabetisk» demonstrerer han på nytt at han hører til blant våre mest talentfulle yngre lyrikere.