Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Poetisk historie

Vakre bilder og sorgtung eksistensialisme.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FILM: En sorgtung, fordrukken og nylig oppsagt russisk sirkusartist redder en prostituert idet hun er i ferd med å bli voldtatt. Hun blir med ham videre i sirkustraileren. Deretter plukker de opp en deprimert trekkspiller langs veien, og sammen turnerer trioen den polske landsbygda. Den knivkastende russeren drikker seg halvt i hjel for å glemme krigstraumer, den deprimerte trekkspilleren sliter med egen feighet og den prostituerte kvinnen byr på seg selv for å bli godtatt. Til tross for at de går hverandre på nervene utvikler de et slags avhengighetsforhold, og snart opplever de en slags felles suksess. Spørsmålet er hvorvidt de våger å ta spranget ut av egen tristesse, eller om ikke flaska, horet og feigheten er blitt en trygghet i seg selv. Med «Mesteren» forsøker Piotr Trzaskalski å skape en poetisk historie om ikke mindre enn enkeltmenneskets eksistens, vår frihet til å velge og ansvaret som følger valgene. Scenografien består av vakre naturbilder tonesatt av lirekassemusikk, og Trzaskalskis bruk av symboler og metaforer skaper en organisk film. Samtidig er det noe flyktig over «Mesteren». Trzaskalski roter seg bort i hvileløs vandring i endeløse enger, tungt koreograferte kjærlighetsscener og knivkasterens magiske krefter. Trådene knyttes rett og slett ikke godt nok.