Poetisk kjærlighet

En voksen, våget og krevende film, som kiler de små grå.

FILM: Nå og da, og ganske så sjelden, dukker det opp en film på det hvite lerretet som virkelig overrasker. Som får deg til å fundere, og der igjen mest sannsynlig smile. «Yes» er en slik film.

Utenpå er «Yes» historien om den amerikansk-irske kvinnen, som grunnet et skrantende ekteskap og sin neglisjerende og sidesprangkåte ektemann, innleder et lidenskapelig forhold til den arabiske kjøkkensjefen. Hun er rik, han er kulturelt sidestilt og fattig. Hun er lege, han utdannet lege, men uten mulighet til å få jobb. Er de lykkelige? Sammen er de kanskje det, men har forholdet en sjanse i havet til å fungere?

Samtidig er historien så meget mye mer enn sin egen relativt enkle synopsis. Regissør Sally Potters minimalistiske og estetisk, forbløffende vakre bilder, blandet med det faktum at dialogene framføres på rim, gjør «Yes» til noe man enten forelsker seg i ved første gjennomspilling, eller over tid eventuelt kan lære å like.

Langt dikt

Hovedpersonene, som vi i filmen aldri blir kjent med navnene til, gjør et utsøkt stykke arbeid. Kjemien dem imellom er like intens og full av lidenskap som poesien de utveksler.

Filmen er som et evigvarende langt dikt. Der tausheten representerer tristessen, og språket lidenskapen. Der døden ikke er endelig før det virkelig skrikes i smerte. Og der selve fortellingen og poesien egentlig ikke begynner å virke før etter at teppet har falt.

Bitende politisk

Det kommer nok ikke som noen overraskelse hvis jeg forteller at «Yes» er en film om kjærlighet. Den er både sexy og morsom, men samtidig er den også bitende politisk. Tematikk som rasisme, religion og kulturelle forskjeller, belyses.

«Yes» stiller de største spørsmålene av dem alle, hva er egentlig meningen med livet? Hva skjer den dagen man dør? Bildene som males av Sally Potter, gir kanskje ingen direkte svar på spørsmålene, men de gir tilfredsstillende, tilbakelente, kilende i magen, øyeblikk til ettertanke.