Poetisk Patti Smith

Sammen med gitarist Lenny Kaye er New York-rockens rufsete pønkdiva fortsatt i støtet.

CD: Den 57-årige Patti Smith kommer til Oslo og Rockefeller 12. juli i år. Det er å vente at hun har satt ned tempoet siden hun var her sist, på Chateau Neuf seint på 1970-tallet - en minneverdig konsert der Patti Smith opptrådte som en kamplysten geriljasoldat med skarpe skudd i gitaren.

Patti Smith røper gjennom intervjuer at hun fortsatt er politisk bevisst. Hun har også uttrykt stor begeistring over å ha skiftet plateselskap til Sony, som har vær «et hjem for mange artister jeg beundrer, som Bob Dylan, Miles Davis og Glenn Gould,» som hun selv sier det. Smith underskrev for øvrig kontrakten med Sony på fødselsdagen til den franske poeten Arthur Rimbaud. Hans dikt satte henne kunstnerisk på sporet da hun var 16 år gammel.

En låt som «Gandhi» knytter med sin repeterende stigning båndene til Smiths tidligste låter, og «Radio Bagdad» er et bomberegn av en rocker og et politisk manifest rettet mot George W. Bushs enøyde syn på verden. I «My Blakean Years» bejubler hun poeten William Blake, noe som understreker Patti Smiths litterære ambisjoner.

Et par av de roligere balladene på denne cd-en hører til noe av det vakreste Patti Smith har prestert. Det er i det hele tatt kommet et sterkere strøk av poetisk ettertenksomhet inn i repertoaret; låter som «Mother Rose», «Cartwheels» og «Trespasses» forteller om en mer melodiøs og inderlig Patti Smith, som faktisk dominerer denne plata.