Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Poetisk tiltro til livet

Gode dikt sier ett én dag, noe annet den neste. Derfor blir vi aldri ferdige med de gode diktene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kolbein Falkeid har skrevet mange gode dikt. Rundt regnet har han gitt ut 25 diktsamlinger, og de gode diktene er spredt utover hele forfatterskapet. Noen tegn på at kilden er i ferd med å løpe tom, kan heller ikke spores. I sitt 68-ende år synes Falkeid å stå på høyden av sin skaperkraft.

Tiltro til livet

Hans siste samling er ikke stor i omfang. Til gjengjeld fins det få likegyldige dikt i boka. Tiltro er et nøkkelord til grunnholdningen som gjennomsyrer det dikteriske universet: en tiltro til verden, livet, poesien... Flere steder tales det om fravær («Men å være gammel / er også et stort øre / lagt mot en konkylie / susende av fravær»), om tapte forventninger («bristeferdig av forventninger jeg selv har mistet»), om angst og ubegripelighet. Men de negative følelsene får aldri stå uimotsagt. Ensomhet oppveies av vennskap. Sjelden har jeg sett trangen til fellesskap uttrykt så stillferdig og ekte som i følgende dikt:

Aldri så segneferdige

som når vi sleper på oss selv.

Setter vi sekken fra oss

ser vi de andre som en stor, hvit lettelse.

Solskinn gnistrer på snøvidder

Lyset spruter tilbake

I andre dikt oppveies tomhetsfølelse av tilkjempet mening, sorg av gode minner. Og diktet er alltid for hånden som et medium til å fylle livet med mening.

Du skriver dikt, sier de

det er ikke noe å bli fet av.

Nei, sier jeg,

men trer jeg livet gjennom et nåløye,

får jeg kanskje noe å sy en mening med.

Uten diktet

skimter jeg den bare som et minne

uten fortid

Musikalsk

Med sikker sans for bokstavrim og vokalharmonier og i et musikalsk språk formidler dikteren sine visdomsord, ikke von oben, men i samklang med sine omgivelser og sine lesere. Samlingens tittel viser til en tilstand som er reell, men som samtidig søkes opphevet. Et liknende spenningsforhold finner vi i de diktene som tematiserer muligheten for å gripe verden gjennom språk. «Vinden underviser ham hviskende / og det utenkelige språket blir etterhvert / altfor begripelig», heter det et sted, og et annet sted bekjenner diktjeget at det «skriver / på et språk av kompakt ubegripelighet / og gjennomsiktig selvfølge».

Som poet underviser Falkeid oss i denne doble livsfølelse i et språk som på samme tid er gjennomsiktig og poetisk kompakt. Slike dikt vokser ikke på trær.

Hele Norges coronakart