MOLLY'S GAME: Basert på selvbiografien til OL-håpet som ble poker-prinsesse. På kino 23/2. Video: STX Entertainment Vis mer

Filmanmeldelse «Molly’s Game»

Poker-prinsessens sminkede historie

Gambling uten pokerfjes.

FILM: Molly Bloom er usedvanlig kjapp i hodet og rask i replikken. I alle fall er hun det i Aaron Sorkins regidebut «Molly’s Game». Slik minner hun mistenkelig mye om karakterer i andre Sorkin-manus, som «The West Wing» eller «The Social Network». Her hagler de smarte replikkene.

Molly's Game

4 1 6

Drama

Regi:

Aaron Sorkin

Skuespillere:

Jessica Chastain, Idris Elba, Kevin Kostner, Michael Cera

Premieredato:

23. februar 2018

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

Molly's Game

«Rappkjefta selvbiografi uten gråtoner.»
Se alle anmeldelser

Det kan tenkes at Jessica Chastains Molly-karakter har munnrappheten til felles med virkelighetens Molly Bloom, for filmen er basert på sistnevntes selvbiografi. Med raske bilder og Mollys voiceover fortelles historien om jenta som ødela ryggen som 12-åring, men som med jernvilje og innbitt farsforakt mestret alt i skisporet. Hun er OL-kandidat i kulekjøring og kommende jusstudent med gründerambisjoner når en grankvist i løypa bremser livsløpet.

Til varmen

Hun trykker på pauseknappen ved å dra til Los Angeles for å nyte ungdomstida i varmt vær. En jobb som servitør på en nattklubb utvikler seg til en karriere innen gambling. Hun jobber seg opp som vertinne for eksklusive pokerlag i Hollywood. Her er innsatsene astronomiske og spillerne i samme sfære – den virkelige Molly Blooms klienter skal ha vært folk som Leonardo DiCaprio, Ben Affleck og Tobey Maguire.

Russisk mafia

Skijenta overlever et par fall ved spillebordet også og ender opp i New York, der Wall Street-spekulanter og russisk mafia utgjør klientellet. Den hittil legale virksomheten tipper over streken, alt mens Molly selv øker inntaket av hvite striper. Helt til hun en natt blir vekket av 17 bevæpnede FBI-agenter og strippet for både sparepenger og frihet.

Molly legger sin skjebne i hendene på en motvillig advokat (Idris Elba), og filmen veksler fram og tilbake mellom rettsdrama og pokerspill. Litt for mye av det siste; pokerscenene kunne vært halvert i en film som er blitt altfor lang. Men for spillentusiaster – be my guest.

Det er åpenbart at Sorkin har vært trofast mot selvbiografien; her forblir Molly Bloom en nokså uskyldshvit helteskikkelse i en glanset versjon av en historie som i virkeligheten nok har lange skygger av grått.