NUMMER FEM: Arthur Omre har skrevet den femte beste krimromanen i Norge, mener Dagbladets jury. Her er han avbildet med med sin bok "Utvalgte noveller" i 1962.
Foto: NTB / Scanpix
NUMMER FEM: Arthur Omre har skrevet den femte beste krimromanen i Norge, mener Dagbladets jury. Her er han avbildet med med sin bok "Utvalgte noveller" i 1962. Foto: NTB / ScanpixVis mer

Pokerens metode

I sommer kårer Dagbladet Norges beste kriminalroman gjennom tidene. Arthur Omres «Flukten» er nummer fem.

Den kommende forfatteren satt i varetektsarrest i Møllergata 19 som antatt hovedmann i den bilende banden. Den besto ellers av K. Grønn og Texas, røvernes maskot var den 23 år gamle Ingrid Grøterud, datter av den beryktede Ådalsmorderen. Hele banden satt i varetekt, men ingen tilsto og politifullmektig Brinkmann gikk fra celle til celle og lovte og truet.

DA KOM Arthur Antonisen med en bønn til sin fangevokter: «Skaff meg flere skrivehefter. Fan, her er så trist», noterte han 14. januar 1934 utenpå en kladdebok.

På håndskriftsamlingen i Nasjonalbiblioteket fins det 16 hefter, sannsynligvis har det vært flere, med en fortelling om Erik Osen. I heftene skapte han fiktive personer på papiret, mens han tidligere hadde skapt fiktive personer i virkeligheten og operert under navnene Arthur Juel, Arthur Gran og Arthur Svendsen, en gang hadde gitt seg ut for å være kvinne.

Antonisen sprakk, tok dom i forhørsrett, fikk ett år og tre måneder i Akershus Landsfengsel og søkte om løslatelse på prøve. Fengselsstyret lot psykiater Kasa vurdere søknaden og han fant at den seinere suksessforfatteren hadde utviklet seg til en profesjonell forbrytertype som kunne bli farlig for rettsordenen nettopp fordi han hadde et så pent og tillitvekkende vesen som ikke lett innbød til mistanke. Fengselsstyret hadde tenkt å innvilge søknaden, etter psykiaterens uttalelse omgjorde det sin beslutning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

ARTHUR ANTONISEN hadde sittet inne flere ganger før og både blitt benådet og løslatt på prøve to ganger. Den 14. januar 1935 slapp han ut av Akershus Landsfengsel og skulle begynne sitt nye liv med kroner 48,13. Kona hadde gitt ham opp og reist med de fire barna deres til Porsgrunn. Etter to måneder på frifot oppsøkte den 48 gamle mannen Nils Johan Rud, redaktør i Arbeidermagasinet, han hadde skrevet en liten fortelling, kunne Rud ta en titt på den? Redaktøren fortalte at de aldri antok ting sånn rett over disken.

- Jeg skal si det som det er, jeg er hard up, skal den ukjente ha sagt og Rud ba ham komme tilbake om et par timer.

Fortellingen ble antatt, mannen sa at han hadde mer liggende og Rud anbefalte ham å gå til Kolbjørn Fjeld i Tiden. Via en rekke forviklinger og mellommenn havnet manuskriptet til «Smuglere» hos Harald Grieg i Gyldendal 14. august 1935 og ble gitt ut samme høst med stor suksess; og med utgivelsen av romanen tok Arthur Antonisen navnet Arthur Omre. Hovedpersonen hadde «litt av U.S.A. i blodet og litt av krigstiden. Høit spill er ikke verst.»

GYLDENDAL HADDE lyst ut romankonkurranse i 1935, frist for innlevering var 30. april 1936. Karl Holter vant med «Skinnbrevet», det er blitt hevdet at Harald Grieg trodde det var Trygve Gulbranssen som hadde skrevet den. Grieg hadde refusert «Og bakom synger skogene» i 1933 og tapt utrolig mye penger på det. Arthur Omre fikk ekstrapris med «Smuglere», men det var først etter at han hadde omarbeidet manuskriptet. Den nye versjonen hadde Omre levert til forlaget i begynnelsen av juli. Harald Grieg skrev til Sigurd Hoel, hovedkonsulenten, at Omre daglig var innom forlaget for å høre om Hoel hadde lest den nye versjonen.

I begynnelsen av august våget ikke Grieg annet enn å purre Hoel, Omre hadde havnet opp i en møkkahistorie, Grieg var redd for at han i sin desperasjon skulle åke inn på ny. Først etter enda en måned svarte Hoel at «Smuglere» hadde blitt en ypperlig bok, omarbeidelsen hadde vært en ubetinget fordel. Uten at den knappe stilen var forandret, kom det mer kjøtt på knokene, antydningen til tørrhet var borte.

Arthur Omre, som i sitt tidligere liv hadde bygget en vakker villa i Nobels gate 13 på Frogner, skrev «Flukten» på et spartansk innredet loftsrom i Rosenkrantzgata. Han ble spurt om ikke tungtrafikken i gata og havna forstyrret ham:

- Det er nettopp den larmen jeg liker. Her kan jeg arbeide, jeg foretrekker denne hybelen og denne storbylarmen.

Et år seinere hadde inntekter fra boksalg gjort at han kunne skaffe seg en fasjonabel villa på Hankø, han likte seg enda bedre der.

FORELEGGET til «Flukten» er Arthur Omres alias Arthur Antonisens alias Arthur Svendensens opphold i Åndalsnes i 1925. Han skulle settes inn igjen på reststraff i Botsfengselet fordi han hadde brutt betingelsene for prøveløslatelse. For å prøve å slippe reststraffen arbeidet han en tid som spion og provokatør for politiet og mente at han var blitt lovet å slippe å sone resten av dommen han fikk for å ha vært hovedmann i det berømte spritslaget på Bygdøy i 1923. Retten fant det bevist at han hadde skutt med hagle mot politiet. Da han likevel måtte sone, stakk han av.

Navnene på de virkelige personene er gått nesten uforandret inn i romanen. Blikkenslager Johnassen i Elvegata er blitt til blikkenslager Jansen i Elvegata og fiskehandler Jordfald er blitt til fiskehandler Josefsen.

ROMANEN HANDLER om en person som er på flukt både fra politiet og fra underverdenen som han har angitt. For å skjule seg slår hovedpersonen seg ned på et lite sted og lever et vanlig borgerlig liv. Etter hvert blir det tydelig at han bare klarer å føre et normalt liv så lenge det kamuflerer en hemmelighet. Så lenge han kan føre noen bak lyset, er det en spennende utfordring å gli inn rollen som fiskehandler på et lite sted. Hadde det ikke vært for at han skulle skjule en hemmelighet, hadde han ikke holdt det ut. Dette trekket finnes hos alle personene i boka, de har noe å skjule, en hemmelighet de ikke kan dele med noen, og det er å skjule denne hemmeligheten som skaper drivkraften i livene deres. Bak den pyntelige overflaten skjuler det seg forferdelige ting, jo mer polert den småborgerlige overflaten er, desto verre er det den skjuler.

Så lenge Karl Berg arbeider for å bli identifisert som er anstendig mann med et hederlig borgerlig yrke, finner han dette livet utfordrende og spennende. Når han har oppnådd det, blir også dette livet gudsjammerlig kjedelig og han begynner å overdrive og presse rollen som er blitt nye lenker.

OMRE BINDER nesten aldri hovedsetningene i «Flukten» sammen med konjunksjonene og, men, eller, for. Dette skaper den eiendommelige knappe og hardkokte stilen som er en effekt av fraværet av disse småordene som rangerer setningene. Denne mangelen på over-, under- og sideordning gjør at det ikke etableres en moral i romanen.

Arthur Omre leverte en liten selvbiografisk skisse til Gyldendal etter suksessen med «Smuglere». Han skrev, forklarte han, slik han fant det naturlig. Han hadde ingen forbilder. Men da Niels Lie hadde lest de sju første kapitlene av «Smuglere», ga han Omre et eksemplar av James Cains «Postbudet ringer alltid to ganger», som akkurat hadde kommet ut i Den gule serie.

Johan Borgen karakteriserte stilen i «Flukten» som pokerens metode i litteraturen. «Flukten» er høydepunktet i et forfatterskap som begynte i 1935 og sluttet i 1968.

Espen Søbye har skrevet Omre-biografien «Ingen vei hjem», han arbeider nå med en biografi om Johan Scharffenberg.