Pokker ta Cocker

Et av rockens store problemer er at ingen har vett til å gi seg. Joe Cocker - kan du ikke melde deg frivillig?

Det kan gå tiår uten at de gjør en eneste minneverdig innspilling. Alt de har å gi publikum er minnene fra en fjern fortid. Men de gir seg ikke - ikke før de har tynt den siste dollar ut av et retro-sultent publikum. De er den klamme eliten av voksenrockere.

I går kveld sto Joe Cocker for en av de aller dølleste konsertene som er gjort i Oslo Spektrums historie, og det sier faktisk ikke så rent lite.

I dårlig selskap

Joe Cocker er av den typen artister som er fullstendig prisgitt de folka han har rundt seg. Hvilke låtskrivere, hvilke musikere og hvilke rådgivere han til enhver tid omgir seg med er helt og holdent avgjørende for hva han får til.

Nå for tida står det ikke ikke så bra til med Cockers omgangskrets. Det viser årets smørglatte «Across From Midnight»-album med all mulig tydelighet, akkurat som gårsdagens konsert viste det samme. Cockers band manglet alt av egenart og sjel som kunne fått mannens 10, 20 og 30 år gamle hits til å leve.

Pål Åges Orkester fra Toten gjør nok en vel så grei dansebandversjon av «Unchain My Heart» som det gjengen i Spektrum fikk til i går.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Cocker selv synger stort sett greit fortsatt, men det lukter autopilot lang vei når han framfører «Up Where We Belong», «Have A Little Faith In Me» og «You Can Leave Your Hat On». I store perioder framsto han som selve symbolet på den livløse og forutsigbare gamle entertaineren. Et klart unntak var «You Are So Beutiful» med Cocker og en pianist alene på scenen. Gud bedre så deilig å slippe resten av dansebandet for en stakket stund.

Reaksjonært

Rocken er i ferd med å bli en gedigen mimrebransje. Nyinnspillinger av gamle låter, samlealbum og best of-turneer med forlengst avdanka gamlinger er blitt grunnpilarer. Og ingen skal komme å si at det ikke er kvelende for en uttryksform som i en altoverskyggende grad burde handle om utvikling og kreativ rastløshet. Det er snart så musikkbransjen burde nedsette en moralkommisjon og røske ut det som er av daukjøtt.

«With A Little Help From My Friends» kom selvsagt til slutt, men da hadde halvpornografiske dekorasjoner ytterligere understreket hvilken reaksjonær musikkopplevelse Cocker anno 1997 er.

HÅKON MOSLET