Polanski er den snikende uhygges mester

Befriende intelligent thriller.

||| FILM: Den tidligere britiske statsministeren Andrew Lang har gått i dekning. Det har kommet frem at han så litt for iherdig en annen vei da fire britiske terrormistenkte ble torturert av CIA, og antagelig øvet litt for lite motstand da han ble bedt om å kaste seg og landet sitt inn i en amerikanskledet krig.

Så nå har han isolert seg på en forblåst øy utenfor østkysten av USA, på et monster av en overdesignet, modernistisk villa i blågrått og sort mens kobbelet av journalister og demonstranter utenfor portene hyler stadig høyere, gamle allierte vender seg mot ham og himmelen utenfor blir stadig mer regntung og illevarslende blågrå.

Mon tro om regissør Roman Polanski, som i høst ble arrestert etter trettitre år på rømmen etter å ha blitt dømt for seksuelle overgrep mot en mindreårig, og måtte fullføre filmen i fangenskap, følte seg noe beslektet med den beleirede ministeren. Og mon tro hva Tony Blair tenker om det hele.

 Kanskje blir han noe formildet av at skikkelsen som er en ikke særlig subtil parallell til ham selv, blir spilt av Pierce Brosnan med sedvanlig grånet verdensvandthet og åndsfraværende sjarm.

Dempet McGregorInn i bunkersen slipper Ewan McGregor, som skyggeforfatteren som skal hjelpe Lang skrive sine memoarer.

Det er betegnende at MacGregors rollefigur ikke har noe navn. Han er et spøkelse, en skygge, en halvbegavet samlebåndsskribent uten politisk ståsted eller tydelig retning i livet, og uten forhistorie. Han er ingen i dette spillet og vil mest av alt forbli ubetydelig.

Men så snill har ikke Polanski tenkt å være med ham?

McGregors skyggeforfatter er blek og urolig, og det hjelper ikke på sjelefreden at han vet at forgjengeren hans ble skylt opp på stranden, druknet. Bare unntaksvis flasher MacGregor det gutteaktige, inntagende smilet som er som et slags tic for ham, og når han gjør det, er det på en trett måte, som et triks fra en profesjonell pleaser.

Det er en intelligent, uselvisk rolleprestasjon som passer utmerket i Polanskis elegante thriller.

Sniker seg inntilSom han viste til fulle i filmer som «Rosemary's Baby», er Polanski den snikende uhygges mester.

Spenningen i «Polanskis Skyggen» bygger seg opp sakte, sikkert for sakte for mange, og som en gjeng intenanende krabber i en fransk kokks gryte merker ikke publikum hvor hett det er før det er i seneste laget. Skyggeforfatteren blir stadig sikrere i sin sak på at noe er galt, men må like fullt gå rundt og snakke om været og takke for maten med tilforlatelig mine som om vertskapet slett ikke var CIA-styrte torturistkollaboratører som ikke kvier seg for å gi nyfikne bladfyker en fuktig død.

Og hvem vet - kanskje er de bare helt vanlige toppolitikere med noen sløve kniver i kofferten og et og annet gammelt svin på skogen.

Dirrende nerveEt evig problem med sjangerfilmer er at de ofte fordrer at hovedpersonene oppfører seg som genier i det ene øyeblikket og idioter i det andre, for at plottet skal a) gå opp og b) forvirre absolutt ingen av de millionene av seere som trengs for å få et boost i filmens åpningshelg.

Derfor er det så befriende, og uventet, når det kommer en thriller der hovedpersonene alle er smarte folk, dog på forskjellig vis, og at de får lov å være litt gåtefulle. At det har skjedd, og kanskje skjer, et eller annet mellom statsministeren og hans personlige assistent Amy, spilt av en fin og forbløffende tekkelig Kim Cattrall, er utvilsomt, men forblir uuttalt.

Slik blir «Polanskis Skyggen» som enhver pasjonert flørt, der nerven blir holdt svingende og pulsen høy av alt du ikke vet.