Polanskis Hedda

Prisbelønte Roman Polanski («Pianisten») har satt opp Ibsens «Hedda Gabler» i Paris. Han burde kanskje ha valgt noe annet.

PARIS (Dagbladet):

Hans unge kone, skuespillerinnen Emanuelle Seigner, ønsket seg en stor, klassisk teaterrolle. Hun drømte om å spille Ofelia, men det er Hamlet som har hovedrollen. Heddas dramatiske dimensjon overbeviste henne. Selv om Roman Polanski i programbladet, der hans navn står større enn Ibsens, bare vedgår en «generelt ganske begrenset» beundring av skandinavisk teater fra det 19. århundret.

Oppsetningen var likevel en begivenhet. Det er ikke hver dag Roman Polanski velger scenen, og det var første gang med en så ruvende klassiker. Gullpalmevinneren fra Cannes, med Oscar som beste regissør, og selv en betydelig skuespiller, var som franskmennene sier «ventet rundt hjørnet». Og Emmanuelle Seigners prestasjon vakte generell nysgjerrighet. Hun er barnebarn av en meget kjent skuespiller, Louis, søster av Mathilde, med atskillig suksess på lerretet, og har selv spilt i flere filmer med bra hell.

POLANSKI VAR

så avslappet at han steppet inn som president for filmfestivalen i Deauville og var borte fra prøvene i ei uke. Ellers var han lukket som en østers. Bare rykter slapp ut av salen på Théâtre Marigny, og de var foruroligende. Presset ble da også så stort på Heddas skuldrer at hun besvimte på premieren. Men reiste seg opp igjen etter ti minutters gjenoppliving og fullførte.

DET TOK EN STUND

før kritikkene kom. De var ikke nådige. Le Monde sammenlikner Roman Polanski med Citizen Kane i Orson Welles' film, som bygger en opera for sin elskede og kjøper kritikerne. Den seriøse kveldsavisa bruker sterke uttrykk, som «massakre» og «teatralsk offergang», og konstaterer at Emmanuelle Seigner ikke har kapasitet til en så stor rolle. Bladet Le Nouvel Observateur mener at Polanskis Hedda ikke er en teaterskuespiller, i hvert fall ikke for øyeblikket. Gi henne dramatimer, foreslår bladet.

Emanuelle Seigner forsvarer seg så godt hun kan. Ja, det var en utfordring. Hun ville vise noe annet enn den sexy blondinen med hønsehjerne. Hun har lagt et enormt arbeid i stemmen, så den skulle bli så monoton som mulig. Og en ting får hun glimrende til: å vise at Hedda kjeder seg.

HVOR BLIR DET

så av Ibsen i dette dramaet? Han er til stede i hvert ord, meget bra oversatt av François Regnault. Han ser imidlertid ikke ut til å ha inspirert Polanski. Kritikerne har ikke noe særlig å utsette på hans regi, de synes bare den er så godt som usynlig. Da var det noe annet med de gripende scenene i «Pianisten». Polanski sier det selv. Iscenesettelsen av verkene fra Ibsens tid med realistisk dekor hører ikke til hans univers, selv om han synes Hedda er «brennende aktuell». Det burde nok ha brent litt mer på scenen i Théâtre Marigny.