DEMONSTRASJON: Et par hundre mennesker møtte søndag ettermiddag opp foran Stortinget for å demonstrere til støtte for Sylvi Listhaug. 

Foto: Øistein Norum Monsen
DEMONSTRASJON: Et par hundre mennesker møtte søndag ettermiddag opp foran Stortinget for å demonstrere til støtte for Sylvi Listhaug. Foto: Øistein Norum MonsenVis mer

Polarisert debatt:

Polariseringen seirer

Debatten er i ferd med å bli mye mer polarisert, og ting som før var tabu er nå langt på vei godtatt. Vi risikerer amerikanske tilstander: At den politiske debatten blir kamp mellom to stammer.

Meninger

Mens andre la søndagsturen til marka, valgte noen av oss å tilbringe søndag ettermiddag utenfor Stortinget der det var støttedemonstrasjon for Sylvi Listhaug.

Spaltist

John Færseth

er forfatter og journalist.

Siste publiserte innlegg

Det er like greit å understreke først som sist at dette ikke var noen rasistisk eller «fascistisk» markering slik de 10 til 20 blitzerne og antifascistene som hadde møtt opp så ut til å tro. Begge hovedtalerne, Shurika Hansen fra Resett og Cemal Knudsen Yucel fra Ex-Muslims of Norway hadde selv minoritetsbakgrunn. Det var også lite kritikk å høre mot verken innvandring eller «fremmedkulturell» fra talerne som hyllet Listhaug for å «kalle en spade en spade».

Derimot var parolene preget av til dels sterke utfall mot «sosialistene» og «venstresiden» for deres påståtte unnfallenhet overfor islamsk sosial kontroll og terrorisme. At samtlige partier med unntak av Høyre og Frp har vært negative til å inndra statsborgerskap uten domstolsbeslutning ble elegant feid under teppet. Det kom til og med antydninger om at dagens venstreside var dominert av veike, feminiserte menn.

Kort sagt var det kommentarfeltenes språk som ble fremført fra talerstolen. Et språk som i økende grad har kommet opp i dagen denne senvinteren. For noen uker siden angrep nettstedet Resett den samme «venstresida» for å kjøre frem stemmer som Sumaya Jirde Ali.

Foranledningen til demonstrasjonen var kritikken mot Listhaugs deling av et meme der Arbeiderpartiet ble beskyldt for å prioritere terroristers rettigheter fremfor nasjonens sikkerhet. Et meme som lett lot seg tolke inn i tradisjonen for konspirasjonsteorier rundt dette partiets «unasjonale» holdninger.

Det som er nytt, er ikke at denne typen angrep forekommer. Det nye er at Facebook-feeden min nå daglig påminner meg om at det som før var hatprat, er på vei til å bli normalisert. Listhaugs meme og Resetts utfall mot Sumaya ville for et år eller to siden blitt møtt med avsky fra hele mainstreamspektre.

I stedet deles de nå på den tilsynelatende moderate høyresiden sammen med forsøk på å relativisere: Sumaya Jirde Ali har selv brukt tabuordet «fuck» om Norges justisminister, og påpeking av det konspiratoriske hatet mot Arbeiderpartiet kontres med at det også kommer grove angrep mot FrP.

Alt dette er utslag av en helt ny polarisering av norsk politisk debatt. Men hvordan ble det slik, og hva kan vi gjøre med det?

En ting som er sikkert, er at vi ikke lenger kan avvise utviklingen i USA som noe som ikke angår oss, men som en advarsel om hvordan det kan bli her også. Lenge før Trumps valgseier så man en økende polarisering av amerikansk politikk.

Mellom 1972 og 2015 gikk antallet som verken definerte seg selv som verken venstre eller høyre – det amerikanere kaller liberale og konservative – men som moderate, fra å være flertallet til å bli et mindretall.

Folk kjøper i økende grad samtlige meninger som hører til på sin side – også der det ikke er noen grunn til dette i seg selv, som når de samme som er motstandere av selvbestemt abort, også er kritiske til menneskeskapte klimaendringer.

I en artikkel i The Atlantic omtaler Avi Tuschman dette som at «krake søker make». Har vi mulighet til det, søker vi sammen med likesinnede. Ikke bare velger amerikanere nå venner og ektefellemed samme holdninger som en selv, økt mobilitet gjør at man til og med bosetter seg der disse holdningene dominerer.

Resultatet er at politikken ikke bare polariseres men «tribaliseres»: Man identifiserer seg med sin egen «politiske stamme» og støtter denne uansett, samtidig som motparten demoniseres.

Dermed kunne verdikonservative republikanere støtte kandidaten Roy Moore til tross for at han var anklaget for seksuelle overgrep. I et slikt klima blir kritikk og innvendinger bare nok et bevis på hvor uredelige de andre er, og grove personangrep blir berettigede ettersom alle våpen er tillatt i en kamp på liv og død.

Noe annet Trumps valgseier kan lære oss, er hvordan nye medier raskt flytter grensene for hva som er tillatte virkemidler. I stedet for å ødelegge sjansene til å bli valgt, ble Trumps enestående frekkhet når det gjaldt å komme med kontroversielle utspill på Twitter et aktiva: Gang på gang ble de plukket opp som nyhetsstoff av sjokkerte mainstreammedier og hjalp Trump å dominere forsidene.

På samme måte gjorde Listhaugs meme henne til hovedtema i media, på Facebook og over lunsjbordene, på samme måte som Resett og Helge Lurås noen uker før. Kort sagt har dette blitt en effektiv måte å sikre seg gratis politisk reklame på, uansett hva det man avfeier som politisk korrekte eliter sier. Og for tilhengere og sympatisører er det en oppmuntring til å selv bli drøyere.

Er det mulig å unngå en full tribalisering av norsk politikk? Vi som ikke ønsker det bør uansett ståsted begynne med å innse at vi allerede er på vei dit.

Å møte kommentarfeltretorikk og hatprat med samme mynt har lite for seg, der er høyresiden den dyktigste og har for lengst vunnet spillet her som i andre land. I stedet kan vi fortsette å snakke sammen. Vi kan si hei til hverandre og omgås til tross for meningsforskjeller. Vi kan irettesette venner som deler ting som ville vært tabu for få år siden, uten å avvenne eller blokkere dem på Facebook.

Kort sagt ikke begynne å betrakte hverandre som dårlige mennesker. Alternativt risikerer vi at politiske skillelinjer vil bli en avgrunn her også.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook