Polarisert forskningsdebatt

«HJERNEVASK»: Samfunnsviternes blikk kan bli skjerpet av debatten, men den harde avvisningen av hele fagfelt er problematisk.

||| PROGRAMSERIEN «HJERNEVASK» har gjennom sin angrepsvinkel og brede forhåndsomtale skapt debatt om forskning. Det er lenge siden vi har sett maken. Tematikken — arv eller miljø — er noe mange er opptatt av og alle kan forholde seg til. Det er uenighet om Harald Eia gjennom sin tydelige agenda og redaksjonelle metode har manipulert sine intervjuobjekter og sine seere, eller om han har fått fram viktige og reelle motsetninger i akademiske fags tilnærming til virkeligheten. Jeg tror det er litt av begge deler.

JEG OPPFATTER AT Eias (og Ihles) meget klare agenda har vært å belegge at samfunnsvitenskapen har ignorert og til dels benektet biologiske forklaringer i forståelsen av kjønnsmønstre, seksuell legning, skoleprestasjoner, kriminalitet, vold og så videre. Eia klarer i programmene å få forskere fra samfunnsvitenskapelige fagområder (flere er riktignok litteraturvitere og filosofer) til å framstå som helt uinteresserte i eller benektende overfor biologiens relevans, enten de er riktig gjengitt eller om dette er oppnådd med kryssklipping eller på annen måte. Samtidig henter han fram amerikanske, britiske og noen norske forskere (mange evolusjonspsykologer) som kan vise til egne studier hvor de mener å dokumentere at biologiske forhold forklarer en stor del av den observerte variasjonen. Når de norske samfunnsforskerne konfronteres med dette, framholder noen at dette er studier som er lite betydningsfulle og til dels uriktige.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette har opprørt mange som oppfatter at flere av samfunnsforskerne som har vært intervjuet, er ideologisk forblindet og bør avskiltes som forskere. Så har dette i neste omgang trigget mange reflekterte, saklige (og noen usaklige) innlegg om både biologiens relevans og om samfunnsvitenskapens interesseområder, problemstillinger og metoder.

JEG HAR EN enkel forståelse av hva som har foregått. Samfunnsvitere er primært opptatt at hvordan variasjon i atferd og sosiale mønstre kan knyttes til sosiologiske og kulturelle forhold. Det finnes omfattende dokumentasjon av sosial og kulturell variasjon ofte langt ut over det man ville forvente. De aller fleste — tror jeg — vil likevel anta at mennesket har biologiske disposisjoner som også varierer etter kjønn, men dette er oppfattet som mindre interessant fra et samfunnfunnsfaglig ståsted. Fascinasjonen er knyttet til hvor stor variasjon man kan knytte til sosiale (for eks sosio-økonomiske) og kulturelle forhold. Å beregne hvor stor prosentandel som måtte være bestemt av biologi, ansees vel av de fleste som meget vanskelig og ikke så interessant. Sosiologer søker sosiologiske forklaringer selv om de anerkjenner at andre forhold også har innflytelse.

Når debatten er blitt så intens, og mange mener at sosiologien er satt i skammekroken, er nok dette fordi Eia har klart å få fram utsagn som tyder på at noen av de intervjuede forskerne rett og slett ikke i det hele tatt vil anerkjenne biologi som et relevant grunnlag for å forstå menneskelig atferd, det vil si at alt er bestemt gjennom sosialisering og kultur. Dette strider jo mot «sunn fornuft» og i ettertid er det ingen som vil vedkjenne seg et slikt syn.

HVORFOR HAR DET da vært mulig å få forskere til å uttrykke seg slik? Det er nok fordi mange samfunnsvitere, ikke minst kjønnsforskere, ikke bare har ment at det meste kan knyttes til sosialisering, men de har også vært engstelige for å innrømme biologiens plass i forståelsen av menneskelig atferd. De frykter at hvis de anerkjenner biologiske disposisjoner betyr dette å legitimere disse sosialt. Historien kan nok også begrunne en slik frykt: Det finnes mange eksempler på at biologien har vært brukt mot kvinner i likestillingskampen. Vi skal ikke mange år tilbake før man tenkte helt annerledes om hva som er «naturlig» og uforanderlig når det gjelder kjønnsforskjeller, enten det har vært innenfor akademia, ulike deler av yrkeslivet eller idretten.

Et ideologisk prosjekt som legger vekt på hvordan det meste er sosialt konstruert, lar seg derfor forklare. Likevel kan man selvsagt aldri akseptere en posisjon som aktivt vil avgrense forklaringsvariablene på ideologisk grunnlag. Jeg tror de færreste vil innta en posisjon hvor biologien benektes som relevant, men det er nok betydelig uenighet om hvor stor plass den har i forklaring av atferd og hvor «plastisk» mennesket er. Noen få går nok svært langt, slik at det minner om en «ideologisk» posisjon.

NÅR DEBATTEN er blitt så polarisert er det nok fordi TV-mediet er svært sterkt. Når mediet utnyttes av en høyprofilert mediepersonlighet med en klar agenda og som aktivt bruker vinkling og redigering for å fremme denne agendaen, blir det sterkt. Forenklingene er så åpenbare, selv om Eia har fått fram utsagn som kan oppfattes kunnskapsløse og ideologiske.

At mange også biter på Eias retorikk er derfor forståelig, gitt hvordan dramaturgien og redigeringen har fått en del av samfunnsviterne til å framstå som naive, selvforskyldt eller ikke. Men jeg har større problemer med at forskere og forskningsjournalister rått hopper på Eias framstilling og på dette grunnlag tillater seg nokså kraftfulle generaliseringer av hele fagområder, slik vi også har sett.

MANGE HAR UTTRYKT begeistring for at Eia har klart å få i gang en omfattende debatt om forskning. Det er ingenting jeg ønsker mer enn en slik debatt, men jeg er i tvende sinn om denne. Jeg vil ikke avvise at de som mener serien har skadet samfunnsvitenskapen kan ha rett. Man kan frykte det. Men den interessen for forskning som Eia-debatten fører med seg, kan også være positiv. Den debatten forskere har bidratt til i mediene, har i alle fall vært positiv.

Debatten vil nokså sikkert også skjerpe samfunnsviteres blikk for Eias problemstillinger og dette kan åpne for en bedre forståelse av eget fags rekkevidde og for tverrfaglige og flerfaglige tilnærminger.

EIAS AGENDA: Forskningsrådets leder advarer mot forenklingene i tv-programmet og i forskningsdebatten som følger. Her Jørgen Lorentzen, Anne Lindmo og Harald Eia fra SKUP-konferansen i Tønsberg.  Foto: Peder Gjersøe
EIAS AGENDA: Forskningsrådets leder advarer mot forenklingene i tv-programmet og i forskningsdebatten som følger. Her Jørgen Lorentzen, Anne Lindmo og Harald Eia fra SKUP-konferansen i Tønsberg. Foto: Peder Gjersøe Vis mer