Polarromantikkens mantra

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

NÅR NORDOMRÅDENE får økt oppmerksomhet i norsk politikk er det gjerne etter at internasjonale aktører har meldt sin interesse. Det bærer den nasjonale debatten preg av. Språkbruken er svulstig, men innholdet er ofte labert.

Mantraet lyder slik: «nordområdene er strategisk viktige«, «nordområdene er forsømt» og «vi trenger en ny nordområdepolitikk for å ivareta norsk suverenitet og norske interesser». Aksen for denne runden med - jeg kaller det polarromantikk - er det kommende oljeeventyret i nord.

En rekke partier gikk i valgkampen langt i å definere militær opptrapping i nordområdene som middel for å hevde norsk suverenitet over ressursene i Barentshavet. Avisa Nordlys krevde på lederplass økt militær aktivitet i Svalbardssona: «Hvis ikke risikerer vi å tape det oljesmurte kappløpet mot nord» (10.6.05). Europaprogrammets konferanse i Narvik i august rettet også fokus på de sikkerhetspolitiske utfordringene. En av innlederne, seniorrådgiver ved Center for Strategic and International Studies i Washington, Edward Luttwak, sa at USA vil støtte Norge mot Russland i en territoriell konflikt om delelinjen. «Forutsetningen er», sa Luttwak, «at Norge inntar en tydelig og bestemt posisjon. Fordi vi er opptatt av maksimal utnyttelse, liker vi ikke den uavklarte situasjonen i Barentshavet» (sitert i Klassekampen 20.8.05). Luttwak sa «vi». Han har vært konsulent for det amerikanske Forsvarsdepartementet, Utenriksdepartementet og National Security Council.

DEN NASJONALE vekkelsesbølgen for militær opptrapping i nordområdene, og signaler om amerikansk innblanding i en norsk-russisk territorialkonflikt - om enn på diplomatisk nivå - viser at trykket stiger. Dette er ikke erobrerspillet «Risk». Det er spillet om Barentshavet. Live. Det er på tide å sortere kortene.

Stormakters posisjonering for tilgang på petroleumsressurser representerer for det første alltid et mulig potensial for spenning og konflikt - selv når dette skjer i verdens lune hjørner. USAs utålmodighet i delelinjespørsmålet sier sitt. Amerikanerne har for lengst gjort det klart at de anser nordområdene som viktige for USAs framtidige energiforsyning, bl.a. på grunn av uroen i Midt-Østen. Som ledd i EUs utvidelse på 1990-tallet - mens Norge, Sverige og Finland forhandlet i Brussel - publiserte EU-kommisjonen en «Nordic Impact Study» hvor Barentsregionen ble omtalt som «Europes coming Middle East». Med Russland som energiprodusent og EU og USA som tunge petroleumsinteressenter, er mulighetene flere for at Norge kan komme i politisk skvis. Dette krever klok og gjennomtenkt politikk, hvor nærings- ressurs-, miljø- og sikkerhetspolitikk sees i et helhetlig og langsiktig perspektiv. I dette bildet må hensynet til stabilitet og konfliktforebygging prioriteres høyt. Et utvinningsklondyke, båret fram av forestillingen om «å være først på banen» er ikke noe godt utgangspunkt i så måte.

DET EKSISTERER for det andre intet nasjonalt konsensus om «norske interesser» i Barentshavet. I EU-debatten er ja-siden villig til å ofre norsk suverenitet og herredømme over fiskeressursene, inkludert Norges forhandlingskompetanse i fiskerisamarbeidet med Russland. Petroleumspolitikken varierer fra Høyres krav om «full trøkk» til SVs nei til noe som helst. Nasjonale fag- og høringsinstanser som SFT, Direktoratet for Naturforvaltning, Polarinstituttet og Havforskningsinstituttet er kritisk til å åpne nye felter i nord. Likeså fiskeri- og havbruksnæringa samt miljøbevegelsen. LO derimot - er langt på vei enige med Høyre og oljeindustrien. Nordområdepolitikken og det politiske grunnlaget for et norsk Polhavsdiplomati er altså svakt forankret - rett og slett fordi det er betydelige motsetninger mellom tunge aktører og interesser i norsk politikk.

Militær opptrapping i områder hvor norsk suverenitetshevdelse er omstridt vil for det tredje være meningsløs. Hva tenker en seg i så fall? At delelinjeforhandlinger suppleres av norske fregatter? Og hva med sokkelen utenfor Svalbard, som kan inneholde store petroleumsreserver? Den norske posisjonen om uinnskrenket norsk suverenitet over eventuelle petroleumsressurser i dette området har liten internasjonal støtte. Her er det ikke sikkert at amerikanerne vil være venner med oss. Eventuelle funn på sokkelen utenfor Svalbard kan bli mer enn spennende. Er det for dette scenariet norsk militær aktivitet skal trappes opp?

Behovet for militær tilstedeværelse for å ivareta norske fiskeriinteresser i Barentshavet kan for det fjerde ikke «overføres» til norske olje- og gassinteresser. På fiskeriområdet er kystvaktas tilstedeværelse nødvendig, både for å overvåke at fisket skjer i henhold til reguleringsbestemmelser og er begrenset til fartøy og land som har fiskerettigheter. I forhold til petroleumsutvinning og -produksjon er dette irrelevant. Ser noen for seg at russerne skal rappe norsk olje og gass ved å bore horisontale brønner? Eller at spanske, islandske og Liberia- registrerte «piratplattformer» kan komme og ta seg til rette i Barentshavet?

NORSKE AKTØRER var fyldig representert på en offshore-konferanse jeg deltok på i St. Petersburg i høst. Konferansen fant sted få dager før det ble avgjort hvorvidt Statoil og Hydro fikk være med i den videre dansen rundt Shtokman-feltet. Norske myndigheter og næringslivsinteresser gjorde sine hoser grønne, i øst og vest. Statoil skrøt av sin miljøkompetanse. Olje- og Energidepartementet forsikret tilhørerne om at Norge skulle være den energipartneren USA kunne stole på for sin framtidige energiforsyning. Det var sikkert ment i næringspolitisk henseende. Men å gi USA en slik lovnad - innebærer også en utenriks- og sikkerhetspolitisk posisjonering av stort format. Uten at denne siden nødvendigvis er drøftet - verken i Stortinget eller i den norske offentligheten. For øvrig kom uttalelsen dagen etter stortingsvalget.

Barentshavet og nordområdene er ureint politisk farvann - både nasjonalt og internasjonalt. Og fordi området er så strategisk viktig geografisk og økonomisk er alle politikkområder tett sammenvevd. Det er dette som gjør nordområdepolitikken så kompleks og krevende. Polarromatikkens mantra er forførende. Men det bærer galt avsted om ikke innholdet blir omhyggelig drøftet og definert. Spillet om Barentshavet kan ikke pakkes sammen.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer