Polarstjernen

En gang tidlig på 80-tallet satt 12 år gamle Espen Lind livende redd i et fly som var i ferd med å styrte. Gjennom hodet hans jaget en eneste tanke: «Å nei, jeg kan ikke dø nå. Jeg skal jo bli popstjerne».

-Draiven, sier Espen Lind på barsk tromsø-engelsk. Draiven, det er det som til sjuende og sist teller. Draiven og viljen. Viljens makt er enorm. Du kan bygge en pyramide og jeg kan bli popstjerne - bare vi vil det nok. Og jeg vil helt til topps, sier Espen så gravalvorlig og selvopptatt som bare en popstjerne kan være. Så sniker det seg inn et lite flir bak de utstuderte skjeggstubbene:

-Heldigvis er jeg blitt godvenn med min egen stormannsgalskap.

I DET OFFISIELLE statementet fra plateselskapet heter det at «When Susannah Cries» har ligget på topp 10 i til sammen 11 land, og at den er Europas 17. mest populære radiolåt første halvår 1998. Greit nok, men ikke noe mer, synes Espen.

-Pressen her hjemme har skrevet ufortjent mye positivt om min karriereutvikling. Så langt har det som har skjedd kun vært som et kult rush i fem minutters tid.

-Hvordan Espen har taklet suksessen? Etter vår målestokk har det ikke vært noen suksess, sier Linds nærmeste samarbeidspartner Amund «Bluefish» Bjørklund på telefon.

-Jeg har bestemt meg for å bli en verdensstjerne, med gjennombrudd i USA, England og det hele, sier Lind og hogger til med et intenst blikk.

-Det er altså drømmen din?

-Det er ikke en drøm. Det er en plan

-Og hvis du mislykkes?

-Det er helt uaktuelt for meg å mislykkes

-Du kan jo ha uflaks...

-Hvis man tror på slike ting, så. Jeg tror på hardt arbeid. Ord som «uflaks» og «uheldig» blir misbrukt av folk som ikke er helt fornøyd med den retningen livet har tatt.

-Men hvor stor har du tenkt å bli, da, Espen, bryter fotograf Brun inn. Må du bli like stor som Michael Jackson?

-Like stor som Michael Jackson?

Gjentar Espen spørrende, nøler et kvart sekund.

-Ja, så stor skal jeg bli!

HADDE DET IKKE VÆRT for at Espen Lind så langt i karrieren har vist en betydelig grad av talent, kunne man lett tro at mannen er halvgal.

Fenomenet Espen Lind hadde vært en langt mindre interessant å følge, hvis han ikke hadde hatt de kraftige kvalene i forhold til det å stå i rampelyset:

En tilbaketrukken person, en som ikke liker å selge seg sjøl, som hater å bli gjenkjent på gata.

Espen vrir seg i stolen, rister på sin stripete hockeymanke og plukker litt på den tunge skinnjakka, som han ikke fjerner i løpet av tre kafétimer. Er det for å skjule kroppen?

-Alt dette er ekstremt konfliktfylt for meg. Jeg er besatt av tanken på å erobre verden. Det er min forbannelse og min velsignelse. Den ene delen av meg er en asosial og sær kunstner som kunne ha vært fornøyd med å lage musikk for skrivebordsskuffen. I den andre delen er det egoet som regjerer. Behovet for oppmerksomhet, ønsket om å bevise at man er noe, fascinasjonen for rock n'roll-klisjeene. Helt fra jeg som 10-åring ble oppmerksom på fenomenet mannlige rockestjerner som stod på scenen og spilte gitar med max volum, har jeg vært hekta. Alle gutter har hatt det slik en gang, men jeg blir aldri kvitt de greiene der.

ESPEN BLE HVERKEN MISHANDLET av foreldrene sine, mobbet på skolen eller oversett av damene i tenårene. Men han var heller ingen stjerne i ungdomsmiljøet hjemme i Tromsø.

Hvor kommer besettelsen hans fra? Har han gjort som rockens mytiske gudfar, bluesgitaristen Robert Johnsen; møtt djevelen i veikrysset? I åpningslåta «Driven By The Devil» på debutalbumet, «Mmm... Prepare To Be Swayed» (1995) forteller Lind om hvordan han solgte sjela si, fikk en dose talent og gull tilbake, og nå har en djevel som «masturberer med» hjernen hans på heltid.

-Hvis du ikke har demoner som driver deg framover, så kommer du deg ikke til topps, kommenterer Espen kort.

Om det i det hele tatt har vært noen djevler inne i bildet, så var det kanskje fanitullen det hele startet med. De musikalske genene har Lind fra sin fiolinspillende mor. Det var ikke mors fiolin, men snarere et Paul Stanley-poster og en bunke med Kiss-kassetter som satte i gang det som Espen betegner som «popjaget». Og da tre unge norske gutter inntok førsteplassen på Billboard, var det en spjæling som gikk rett i taket.

-a-has suksess var helt skjellsettende for meg. Etter at de klarte førsteplassen i USA, og Paul Waaktaar uttalte at «ambisjoner er gratis, så hvorfor være beskjeden», var jeg solgt.

ESPEN GIKK PÅ EN særdeles sportsinteressert ungdomsskole. Verken gutter eller jenter lot seg imponere av en gitarspillende bråkebøtte som løp hjem fra skolen for å øve, men det spilte ingen rolle. Innen Espen var kommet til videregående hadde han havnet i sitt første band. Kallenavnet på den egenrådige og sjefete keyboardisten ga seg selv: «Hitler».

Samtidig startet de høylytte kranglene med far Lind; Espen ville slutte skolen for å satse på musikken - far Lind sa blankt nei. Løsningen ble at faren lånte ut 80 000 kroner til sønnen da han mot slutten av videregående ville spille inn plate med bandet sitt, Falling Leaves. CBS-sjef Per Østmark vurderte høstløvet lenge, men valgte til slutt å vrake Espen og bandet hans. Med Falling Leaves prøvde også Lind lykken for første gang i utlandet. Londonoppholdet brakte ikke stort annet enn tom lommebok og splid i bandet.

-Espen var både arbeidsom og intelligent. Ingen av delene er spesielt vanlige egenskaper blant musikere, sier en av Linds studiovenner fra denne epoken.

I 1993 bar det utenlands igjen. Denne gangen til California, der kjæresten jobbet som fotomodell og musikkbransjen lokket. Etter et snaut år satt en ensom nordlending i et knøttlite krypinn i LAs «crack alley»; uten dame, uten penger og fortsatt uten kontrakt. Han fikk ikke engang lilletåa innafor i det dekadente rock n'roll-miljøet i LA.

TILBAKE TIL HJEMBYEN. Etter et nytt zombie-år i studio var både debutalbum og kontrakt i boks. Musikkmagasinet Beat karakteriserte debut-Sway som «en slags syk, syk blanding av Prince på elendig syre og Jan Werner Danielsen». Bortsett fra slik oppmuntrende motgang har det siden bare gått en vei med karrieren. Og stort annet enn karrieren teller ikke for Espen.

Ikke bryr han seg stort om politikk og samfunn, idrett gir han blanke i, fluefisking er ikke hans bag, aviser leser han knapt, litteraturinteressen begrenser seg til rock n'roll-biografier og bøker om selvrealisering («How To Be A Millionaire», «How To Manipulate» og så videre), og går han på restaurant, gjør han det for å bli mett. Kamerater har han heller ikke så mange av. Venneflokken består av fire totaldedikerte musikere og to-tre andre ikke fullt så nære venner, også de med tilknytning til musikkmiljøet. Så innsnevret kan Linds liv virke at man begynner å undre seg om det ikke beveger seg en nerd bak de pompøse skinnjakkene, det kalkulerte imaget og auraen av popstjernenykker.

-Jo, sier Espen, jeg er nok en nerd. En karrierenerd. Å holde på i studio er den store lykken for meg. Alt annet er underordnet.

TIL OG MED KVINNENE som kommer inn i Espens liv, må spille annenfiolin. Han skal være følelsesmessig intens, men så fort det oppstår komplikasjoner, rømmer han ut av forholdet, for så å lege sine egne sår ved å skrive en sørgmodig hit om bruddet. For tiden er han sammen med Janne Formoe, kjent som Sunniva i pappa Terjes «Sabeltann»-forestillinger.

Espen innrømmer at faste forhold er et minefelt for ham.

-Det har hatt en tendens til å kræsje. Jeg prøver å finne den riktige balansen, men det er ikke alltid så lett. Når det er sagt, eksisterer det ingen tvil i forhold til de valgene jeg har gjort.

ESPEN LIND HAR TJENT titalls millioner kroner det siste året. Foreløpig er ingen Ferrarier kjøpt og heller ingen hotellsuiter smadra på sedvanlig nyrikt rockestjernevis. Nok engang er det musikknerden som har fått regjere.

En romslig leilighet er riktignok leid på Majorstua, men langt viktigere er studioet som bygges i en villa på Sogn i Oslo. Og når Espen og partner Amund tok turen til New York og LA i forrige uke, var det ikke for å oppsøke en eller annen plastisk kirurg i Beverly Hills, men for å shoppe gitarer slik at de har litt å velge i når studioarbeidet med Lind-album nummer tre begynner i neste uke.

Espen Lind hadde ikke vært Espen Lind hvis ikke det nye albumet hadde vært ledd i en større visjon: Plata skal sørge for at Espen kvitter seg med fjortisimaget og får et voksnere publikum, det skal breake ham i USA og det skal bety starten for en norsk popfabrikk.

-Amund og jeg ønsker å bygge opp et lite imperium av musikk og entertainment, som involverer talentutvikling, film og det hele. Vi vet at vi skal klare det, vi er ikke typene som gir oss tre meter før mål.

-Så dere skal bli popens Røkke og Gjelsten.

-He, he, popens Røkke og Gjelsten? Joda, det er oss, det!

<B>BESATT:</B> Espen Lind vil erobre verden.