Polemikk på piknik

«Picnic» heter Thomas Knarviks utstilling i Galleri 21:26 på Grünerløkka i Oslo. Men tittelen på den omfangsrike mønstringen sikter ikke til noen avslappende utflukt.

Selv om navnet signaliserer en klar front mot klassisk og aktuell avantgarde, kan ikke Knarviks posisjon likestilles med de billedmessige formler Odd Nerdrums kitschdisipler står fram under (han har tilhørt samme krets).

Cézanne-dialog

Knarvik nøyer seg heller ikke med å sette «modernismen» som populistisk skremselsetikett på alt som avviker fra en dogmatisk forståelse av klassisk figurative idealer. Han har i alle fall brukt en del av studietida i dialog med tradisjonalistenes «versting», Paul Cézanne, som i den uttalte hyllesten til forgjengeren gjennom selvportrettet med nærkontakt til Sco Paulo-museets ungdomsmaleri av afrikaneren Scipio. Knarvik slår seg heller ikke til ro med å simulere et abstrahert register, men forener en naturnær koloritt med de summariske hovedlinjene i kull på sine toskanske landskaper.

Hans ekskurs ut i den abstrakte ekspresjonismens mer malerisk løsslupne lende - under verbale klisjeer som «Gul kamp» og «Rød kamp» - får derimot mer av manifestets preg, hvor store lerretsflater og penselspor blir stående som tomme tegn. Slik rammes han av ironien i sin egen konseptuelle demonstrasjon av den sublime gesten i den litt for tydelige montasjen «Sinober».

I det hele tatt er overtydelighet et gjennomgående trekk ved Knarviks polemiske utfall mot den etablerte kunstinstitusjonen .

Det ser man når han går i clinch med den avdøde franske «nyrealisten» Césars sammenpressete karosserier i installasjonen «Boksering», og i den plumpe ironien overfor den britiske duoen Gilbert & George i «Sykdom og kur».

Intern retorikk

Slike innslag synes mest å reflektere tonen i en debatt innad i Statens kunstakademi, og den blir ikke mindre intern ved at retorikken materialiseres med fysisk slående ressurser. Heller ikke når samtidskunstens britiske gullkalv, Damien Hirst, kobles til den aktuelle kugalskapen i et talglysilluminert tablå. Unntaket er installasjonen «Balsamert geometri», med sin lett surrealistiske «nekrolog» over Christo og konstruktivismen.

Knarvik får likevel bedre bruk for sin klo når han ser seg selv gjennom Munchs Hans Jæger-portrett i lito .