Polemikk på torget

«Skulptur, ja. Er det egentlig lenger meningsfullt å snakke om kunst i termer av skulptur og ikke-skulptur. Personlig bryr jeg meg ikke så mye om den saken - eller snarere, jeg synes at diskusjonen er viktigere enn svaret.»

  • Dette skrev Tate Modern-direktør Lars Nittve i katalogen, da han i fjor var kurator for Norsk Skulpturbiennale i Stenersenmuseet. Debatten om tradisjonelle kategorier for billedkunst gikk hissig på 90-tallet. Kontroversene kokte da Bernd og Hilla Becher vant skulptørenes førstepris i Venezia for sine fotografier av gruveheiser, masovner og andre av industrialismens «Anonyme skulpturer», og fikk ny fres da samme heder seinere gikk til Marina Abramovich for performance/installasjonen «Balkansk barokk».
  • Nittve håpet at også den norske biennalen skulle virke som et innspill til denne debatten, og diskusjonen ble ikke lagt død med fjorårets mønstring. Det ser man nå under Norsk Billedhoggerforenings utstilling «Skulptur 2000» i Oslo Kunstforening, hvor Reidar Martin Kraugerud bokstavelig talt fører sin polemikk til torgs. Hans store installasjon «Etter de profetiske skulptørers siste pust» står på plassen utenfor Kunstforeningen, og er i det meste en meningsytring mot noen av dagens tendenser.
  • Med lekedyr bundet til bygningselementer i metall og tre som minner om materialbruken i 20-åras russiske konstruktivisme og USA-minimalismen fra 60-tallet, synliggjør Kraugerud sine aktuelle angrepsmål. Motsetningene eksponeres videre på faner med Kraugeruds tekster, og han ruster seg også med ammunisjon fra de avdøde avantgardistene El Lissitsky/Ilja Ehrenburg og Donald Judd. Alt har adresse til unge kunstneres bruk av minimalistiske former som «anretningsbord for diverse perversjoner».
  • Det er nok neppe de sistnevnte som svarer med stadig å stjele lekedyra, som Kraugerud har måttet erstatte med nye utgaver. Hans yngre kolleger innendørs bringer selv med seg lekenheten, når de formulerer underfundige situasjoner i tre dimensjoner. Den klassiske avantgardens «store fortellinger» har nok ikke mye å si for Jenny Alnæs, Bente Sommerfeldt-Colberg, Helen Eriksen og Eli Kjønsberg, men de utfolder like fullt en mangfoldig meddelelsesevne i sine «små historier».