Polemisk biografi

Et spennende debattinnlegg mer enn en tradisjonell biografi.

BOK: «Fola fola Blakken» er et slags biografisk essay, eller en polemisk biografi. Man får ikke lyst til å lese Nordahl Rolfsen, man får lyst til å lese mer av Egil Børre Johnsen.

Biografen Johnsen oppfordrer oss heller ikke til å lese Rolfsen, men han oppfordrer oss til å huske ham. Og det er mye å huske på. Vi kan huske ham som Norges nest største operetteforfatter med «Svein Uræd». Vi kan huske ham for Fridtjof Nansen-biografien, for redaktørinnsatsen i «Norge i det nittende Aarhundrede» eller for det underkjente verket «Verdenshistorien». Men det er ikke så viktig.

Johnsen vil ikke bygge nok et «biografisk monument», men bidra til å gjenoppdage Rolfsens litterære overbevisning: Kunnskap, verdier og tro må først og fremst finne veien til unge sinn gjennom kunst, kvalitet og fantasi. Best kom denne filosofien til uttrykk i lesebøkene.

Brodd mot samtida

«Læsebog for Folkeskolen» utkom i fem bind og ble trykt i ni millioner eksemplarer mellom 1892 og 1954. Bøkene formet tre generasjoners oppfatning av hva det vil si å være norsk i verden. Ikke bare barn, men også voksne.

Lærebokforfatterens største begavelse var at han fikk til å skrive voksent for barn og barnlig for voksne. Rolfsens prosa, i motsetning til mye som skrives i dag, skilte ikke generasjonene fra hverandre, men samlet dem. Derfor har Johnsen skrevet biografien som en brodd mot det han oppfatter som fordummende og iskald skolepedagogikk.

Det er her polemikeren Johnsen kommer inn i bildet. Det er ikke Rolfsen som har karakterisert Thorbjørn Egner som en «utglattende solidaritetens idyllisator», det er Johnsen. Når Johnsen skriver: «Noen burde slå et slag for det synspunktet at tilstanden ikke-bohem neppe pr. definisjon betyr kjedelig», så er ikke det en kritikk av Rolfsens samtidige. Det er en brodd mot Prosa-redaktør Halvor Foslis bok om Kristiania-bohemen. Tidligere utdanningsminister Gudmund Hernes får også gjennomgå, således politikere og pedagoger som bestemmer hva slags kunnskap som skal formidles til barn - og på hvilken måte - i ei tid da «kunstneriske hensyn nærmer seg bunnen på skolens verdibørs».

Bortgjemt

Man må lete lenge i Johnsens tekst etter negative karakteristikker av Rolfsen og hans livsprosjekt. Det er med indignasjon han påpeker at Nordahl Rolfsen plass i hovedstaden «er strengt tatt ingen plass» og at den etterlengtede statuen av Rolfsen i Bergen ble bortgjemt i et bibliotek i 2001.

Johnsens sterke ønske om å gjenreise Rolfsens ideer fører til at man kan lure på hva som er marginale og hva som er dominerende trekk ved Rolfsens forfatterskap.

For eksempel mener Johnsen at Rolfsen er langt mer internasjonalt og folkelig orientert enn ettertida har villet gjøre ham. Men ble Rolfsen lest slik?

Denne framstillingen av Rolfsen er i så fall en brodd mot Rune Slagstads tolkning av Rolfsen i «De nasjonale strateger», hvor lesebøkene blir framstilt som «nasjonal enhetskultur» og at Rolfsen sto for en «dyrkelse av det elitistiske».

Et forbilde

Den kresne stilisten Egil Børre Johnsen er et forbilde for andre sakprosabiografer, og de fargefulle, forseggjorte illustrasjonene er Johnsens tema verdig. Men det er ikke først og fremst derfor man skal lese «Fola fola Blakken». Biografien kan ses i sammenheng med de siste ti årenes ulike forsøk på å gjenreise sakprosaen som fullverdig litterær sjanger. Johnsen har stått i fortroppen for denne renessansen, og slik kan biografien over Rolfsen leses som Johnsens egen poetikk.

Mye tyder på at Johnsen og hans medspillere står foran et gjennombrudd i den allmenne litterære bevisstheten, men tilsvarende reformer i skoleverket ligger lenger unna. Skal man ta Rolfsens «folkelighet» på alvor, må datamaskinen inkluderes i framtidas kunstneriske kunnskapsformidling. Denne utfordringen skriver Egil Børre Johnsen for lite om.