Polemisk triumf - historisk fallitt

Historikeren Moland går fallitt gjennom en slik fremferd. Polemikeren Moland feirer triumfer.

Harald Stanghelle, tidligere sjefredaktør i DagbladetHjemmefrontmuseets direktør, Arnfinn Moland, har holdt foredrag i regi av Den illegale presses forening. Det interessante tema til tross, høster historikeren storm når han forsøker seg som samtidsanalytiker.

Er det fordi Moland farer med «statistisk vrøvl», slik VG skriver på lederplass? Eller fordi han bedriver «brønnpissing», slik Dagsavisens Steinar Hansson gir uttrykk for? Eller kan sannheten om Molands feilslåtte felttog inn i vår samtidsdebatt beskrives så brutalt som Dagbladet gjør på lederplass: Foredraget «tyder på at han er besatt av en autoritær djevel. Den bør han sørge for å drive ut før han gjør enda mer skade både på den institusjonen han leder og det faglige miljøet han er en del av»?

Jeg er ikke sikker på det, men blir i tvil når jeg leser Molands nokså spesielle innlegg i Dagbladet (29.11.). Her skylder Moland på sitatfusk og såre redaktørtær, og ender med et angrep på undertegnede der han til og med forsøker å gjøre min meget ektefølte hyllest til Kjakan Sønsteby til noe suspekt.

Arnfinn Molands prosjekt er spennende: Med «likvidasjonsdebatten» som utgangspunkt mener han «pressens behandling av sider ved norsk okkupasjonshistorie fra slutten av 1980-tallet og til og med første halvdel av 90-tallet» må gis betegnelsen «femtiårskrise». Det skjer noe nytt i beskrivelsen av okkupasjonshistorien: Historikere, forfattere og noen journalister foretar små og større endringer i temavalg, innfallsvinkler, vektlegging og tolkninger.

Jeg tror Moland har rett i dette, men jeg er langt fra sikker på om denne «trenden» - som opptrer med ujevn hyppighet, kvalitet og berettigelse - fortjener et eget krisebegrep. Tvilen kommer fordi jeg overraskes over den grunnhet som preger Molands forklaringsmodell, utmeislet i fem hypoteser jeg med utgangspunkt i hans foredrag oppsummerer slik:

1. En norsk revisjonismestrid med utspring i et miljø rundt Hans Fredrik Dahl.

2. Fenomenet «hunden og postmannen», for å låne Molands eget bilde: Mediene været noe nytt og oppsiktsvekkende.

3. Striden om de hemmelige tjenestene, der strid om demokratisk sinnelag smittet over på motstandskampen. Moland nevner Jens Chr. Hauge som eneste eksempel.

4. Molands neste hypotese er at «det i redaksjonene sitter nære eller fjerne slektninger av den gamle NS-familie, og som nå så at klimaet for å ta opp denne siden av et vanskelig tema bedret seg».

5. Den siste hypotese i Molands forklaringsmodell er illustrert ved tittelen på et innlegg i Sarpsborg Arbeiderblad: «Når 68-ere løper gammelnazistenes ærend». NRKs «Brennpunkt»-redaktør Alf R. Jacobsen brukes som eksempel ved tittelen på et Jakobsen-signert innlegg i Aftenposten, «Krigsveteranenes dobbeltmoral».

Det er utrolig at en faghistoriker ikke borer dypere i sin nære samtid før like dristige som fordømmende slutninger trekkes. Og uten at jeg skal begi meg inn på noen endelig forklaring på Molands påståtte «femtiårskrise», tillater jeg å antyde at det ville vært naturlig å se følgende, dersom Molands ærend var seriøst og hans historikerblikk åpent:

1. Han ville funnet at et overveldende flertall av de reportasjer, kommentarer, bøker og tv-programmer som har okkupasjonshistorien som utgangspunkt, massivt har vinklet disse utfra den overbeviste politiske tro at kampen sto mellom rett og galt, mellom uforenlige livssyn og politiske ideologier. Det er slik norske mediefolk oppfatter denne historiske kampen, uansett hvilke motiver Moland prøver å pådytte oss.

Er et slikt bakteppe uvesentlig å bruke noen setninger på i et foredrag som tar for seg en påstått «femtiårskrise»?

2. Når en slik forståelse er etablert, er det selvsagt å understreke at avstand i tid kan skape nærhet til tema. Min andre hypotese er at mediene de siste tyve årene har behandlet vanskelige tema på en annen måte enn det som før var mulig og akseptabelt. Jeg eksemplifiserer gjerne: Behandlingen av NS-barna, likvidasjonene, offiserskorpsets holdning før 9. april, de fleste borgerlige avisenes samarbeid med okkupasjonsmakten, de norske jødenes skjebne før og under krigen.

Nå hevder jeg ikke at dette var ukjent, eller at alt som er skrevet, har vært riktig og viktig. Men min hypotese forutsetter at vanskelige tema er blitt mer sentrale de siste årene, uten at dette betyr en lefling med desinformasjon og revisjonisme, for meg to likestilte begreper. Er ikke slikt verdt en drøfting av Moland?

3. En tredje hypotese er basert på vår tids underliggende resonansbunn: Når vi kjenner den suverene mangel på autoritetsrespekt som preger dagens medier, finner vi her grunnlag for enda en teori om hvorfor «femtiårskrisen» ble mulig. Jeg skulle tro selv en okkupasjonshistoriker bør bruke samtidsinnsikt når det vitterlig er samtiden han beskriver.

Jeg leser sinnsstemningen bak Molands artikkel slik at han nok vil ha seg frabedt min hjelp til å analysere noe som helst, selv om jeg på et par punkter er enig med ham: Både «revisjonismestriden» og medienes jakt på det uvanlige (hypotese 1 og 2) er bidrag til en forståelse av det som skjer.

Hans øvrige tre hypoteser virker som tilfeldig surr. Jeg har aldri sett antydning til at kritikken mot det hemmelige Norge har «tilsmusset» motstandskampen. Kritikk av Jens Chr. Hauges berømte taushet gjør ikke den samme Hauge mindre som Milorg-leder (hypotese 3).

At Moland fra dette går videre til en like fantasifull hypotese (4) om at NS-avkom i redaksjonene bruker et klimaskifte til å «plante» gamle NS-synspunkter, viser bare hvor lite faglig patent direktøren er i sitt korstog. Mer plass skal jeg ikke bruke på dette, i og med at Moland har trukket hypotesen tilbake (NRK 28.11.), og kalt den «uheldig» (!).

Arnfinn Moland burde også være voksen nok til å trekke tilbake sin dårlig skjulte antydning (hypotese 5) om at Alf R. Jakobsen er en 68-er som går gammelnazistenes ærend. Den er ganske uhyrlig, og virker totalt meningsløs på alle oss som har fulgt Alf R. Jakobsens journalistikk.

Jeg hadde neppe gått inn i denne debatten dersom ikke det er Dagbladet som framstår som Arnfinn Molands hovedfiende. Han er rasende - andre uttrykk er ikke dekkende - for at Dagbladet har åpnet sine spalter for Hans Fredrik Dahl, Egil Ulateig og andre som Moland misliker. Det er «desinformasjonens glansperiode» Arnfinn Moland mener å ha funnet.

Det som gjør min reaksjon til en blanding av oppgitthet og forbannelse, er å lese en historiker som så til de grader fusker i sitt eget fag. For Arnfinn Moland siterer bare det som passer hans konklusjon, og fortier alt det andre:

Derfor kritiserer han Dagbladets to annenledere som forsvarer Ulateigs rett til å komme til orde, men fortier at det på samme lederplass uttrykkes «forståelse for enkelte krigsveteraners reaksjoner i denne saken».

Derfor kritiserer han Dagbladet for å lefle med revisjonismen, men fortier at Dagbladet i virkelighetens verden tar et konsekvent oppgjør med revisjonismen, bl.a. i lederen «Historisk blindspor».

Derfor kritiserer han Dagbladet for at Ulateig kom til orde, men han fortier at Dagbladet valgte den respekterte statsviteren og motstandsmannen Thomas Chr. Wyller til å anmelde Egil Ulateigs to bøker om likvideringene, samt Arnfinn Molands motbok.

Hva får en historiker til å tie om fakta som ikke passer inn i hans fiendebilde?

Jeg skjønner det ærlig talt ikke. Kan det være så enkelt som at Arnfinn Moland ikke tålte at den respekterte Wyller var mildt sagt kritisk til direktørens egen bok? At Wyller skriver: «I Molands rettslig-militære tilnærming glipper taket på det etiske aspekt»? At Wyller mener Molands hyllest til den tause Hauge blir «en patetisk hyllest til ham»? Eller at Wyller stiller spørsmålet om Moland analyserer «eller opptrer som en talsmann for dem han skal utforske?»

Er det dette som får Moland til å gå så fullstendig fra konseptene?

En krangel mellom Hjemmefrontmuseets direktør og en tidligere Dagblad-redaktør er nok av begrenset interesse. Men det er ikke uten problemer at en som burde hatt troverdighet i de debatter som sikkert vil følge i en mer og mer historieløs tid, nå avslører både overfladiskhet og vilje til forvrengning. Historikeren Moland går fallitt gjennom en slik fremferd. Polemikeren Moland feirer triumfer.