SEREMONIELL: Polens sterke mann Jaroslaw Kaczynski legger ned krans ved monumentet for den polske paven, Johannes Paul II, 11. november i år.  Foto: EPA/STANISLAW ROZPEDZIK / NTB / Scanpix
SEREMONIELL: Polens sterke mann Jaroslaw Kaczynski legger ned krans ved monumentet for den polske paven, Johannes Paul II, 11. november i år.  Foto: EPA/STANISLAW ROZPEDZIK / NTB / ScanpixVis mer

Polens populistiske reaksjon

Den populistiske reaksjonen kom for alvor til Europa for et år siden. Jaroslaw Kaczynskis triumf over den polske urbane eliten var varselet om hva som skulle komme.

Kommentar

Karisma kommer i sine nasjonale forkledninger. Polens sterke mann Jaroslaw Kaczynski (67) er ikke i nærheten av å funkle som en stjerne i Las Vegas, som en annen Donald Trump, med en kilo hårlakk i sveisen. Og han kan ikke slå seg ned med gutta på puben, og snakke om fotball, damer og det helvetes Brussel, slik kongen av brexit, Nigel Farage, kan.

Men Jaroslaw Kaczynski kan sitt folk, og framstår som den katolske alvorsmannen, en farsfigur som slåss for polske verdier, mot det urbane Warszawa og det enda fjernere Brussel. Ifølge ham selv så leder han det han ynder å kalle en «kulturell kontrarevolusjon». For et år siden vant hans parti, Lov og rettferdighetspartiet, det polske parlamentsvalget med 37,6 prosent av stemmene og mer enn 50 prosent av representantene. Tidligere i fjor ble partiets kandidat Andrzej Duda valgt til president. Med president, statsminister Beata Szydlo, og parlamentet i lomma, kunne den gjenlevende tvillingbroren Kaczynski styre Polen uten selv å synes så mye.

Det har han gjort med suksess. Etter et drøyt år med all makt ligger partiet fortsatt høyt på meningsmålingene. Slik sett var Kaczynskis triumf i fjor høst varselet om det som skulle komme, med brexit i Storbritannia og Donald Trump i USA. Kaczynski utfordret elitene med et program for katolske verdier, og satsing på polsk nasjonalisme, militant antikommunisme og familien. For ett år siden frontet Kaczynski populismen som eksploderte i 2016.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er noe både logisk og paradoksalt ved at Polen var landet som først for alvor fanget tidsånden i den populistiske reaksjonen vi har sett i 2016. Det er logisk fordi Polen, ved siden av Irland, er det landet der kirken har størst moralsk - og dermed politisk - autoritet i dagens Europa. Og det er logisk fordi den sovjetiske modellen med kollektivisert jordbruk aldri kunne gjennomføres i etterkrigstidas kommunistiske Polen, og fordi det moderne jordbruket ennå ikke er innført. Til tross for sterk nedgang de siste åra er fortsatt 22 prosent av de arbeidsføre polakkene sysselsatt i jordbruket.

Men Polens populistiske reaksjon er også paradoksal fordi landet er et av de som har fått mest penger fra EUs forskjellige utviklingfond, og fordi landet er det som har hatt sterkest økonomisk vekst av samtlige EU-land. Økonomien har vokst med 27 prosent på de siste ni åra, mye på grunn av de 60 milliardene euro landet har fått i hjelp fra EU. Da Polen ble med i EU i 2004 var BNP pr. Capita 37 prosent av EUs gjennomsnitt. I 2014 var Polens BNP 66 prosent av EUs gjennomsnitt. Den polske klassereisen i det europeiske hus har vært formidabel.

Men veksten har vært ujevnt fordelt. En av åtte polakker tjener fortsatt ikke mer enn 1300 zloty - litt over 2 500 kroner i - måneden. Mange av dem er ansatt i jordbruket og bor på landet. Dette forsterker motsetningen mellom den urbane by-befolkningen og landbruksbefolkningen. Derfor har antiglobalisme, med krav om beskyttelse fra det mye mer effektive EU-landbruket, også vind i seilene i landbrukslandet Polen.

Mens den kulturelle avstanden til Brussel har vokst under Kaczynskis andre periode, så er den økonomiske avhengigheten like stor som den har vært de siste ti åra. Medlemskap i EU - eller ikke - er ikke noe tema i Polen. Dette skiller den polske populistiske reaksjonen fra den vi så med brexit i Storbritannia, og den vi har sett med for eksempel framgangen til den ytterliggående nasjonalisten Marine le Pen i Frankrike.

Kaczynskis populistiske program inkluderer en dreining av Polen i autoritær retning. Den polske statskringkasteren er underlagt regjeringen etter at Kaczynski igjen ble Polens sterke mann. Og museer og teatre som går på tvers av regjeringens ønske om å bringe «nasjonalt innhold» har en tendens til ikke å få statlige penger til sine produksjoner.

Sånn er den polske populismen under Jaroslaw Kaczynski.