«SVADA»: Forklaringene kommer som metaforisk svada. Skal vi få snudd politiskuta, sier justisminister Anders Anundsen, er det viktig at vi smører maskineriet.
<div>Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix</div>
«SVADA»: Forklaringene kommer som metaforisk svada. Skal vi få snudd politiskuta, sier justisminister Anders Anundsen, er det viktig at vi smører maskineriet.
Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
Vis mer

Politi i krise

Det er ikke bare i politiet det har vokst fram en lederelite med en etikk det er grunn til å bekymre seg over.

Meninger

Det siste halvåret har flere politisjefer kontaktet meg. De vil snakke. Noen sitter i viktige posisjoner. Andre er satt på sidelinja av det nye regimet. Internt fordrevne. Deres erfaring passer ikke inn. Felles for dem er at de snakker ikke samme språk som den nye ledereliten og dens våpendragere som kommer fra advokatfirma, konsulentselskaper og har en executive-lett-master fra BI. Karrierejegerne driver med strategisk styring og corporate governance. De ler på en spesiell måte, beveger seg i dressene sine med en spesiell selvsikkerhet. De snakker om rapporter og resultater. Men de vet ingenting. De mangler profesjonelle og demokratiske verdier. Bak den polerte fasaden er det mørkt.

Det er ikke bare i politiet det har vokst fram en lederelite med en etikk det er grunn til å bekymre seg over. Moderne offentlige organisasjoners ledere er neddopet av tanker om kontroll, standardisering og prestasjoner. Når de snakker om etikk henviser de til at de har vedtatt nye standardverdier og en ny visjon. Tidligere sto det åpenhet, involvering og ansvarlighet i politiets verdigrunnlag. Det er fjernet til fordel for mer selvutslettende utsagn. Jeg viser respekt! Jeg er helhetsorientert! står det nå. Politiets verdier er blitt tomme, bedøvende utrop som kun venter på å bli brukt som kollektive edsavleggelser i interne uniformerte fellesarrangement. Men de er ikke nye.

Forløperen vokste fram i det 19. og 20. århundre sammen med industrialiseringen. Frederick Taylor er navnet som forbindes med den menneskefiendtlige produksjonstenkningen, hvor arbeiderne sees som instrumenter som må drives til maksimal målbar ytelse med belønning og straff. Lederne skal tilhøre en klasse av mennesker som tenker og planlegger. Arbeiderne er utøvende kropper uten evne eller lov til å tenke eller snakke.

Lederpraksisen i offentlig sektor de senere år har utviklet den samme umettelige trangen til orden, kontroll og toppstyring. «Reformering» av offentlige tjenester har dreid seg om krav til effektivitet, kutting av kostnader og resultatpress, hvor kun målbare resultater er resultater. Det som minst av alt har preget reformene, er reformering. Det har snarere vært en reversering - tilbake til Taylors kontrollregimer og perverterte menneskesyn.

Som med all ideologi, det farligste man kan gjøre er å legge den ufiltrert i hendene på folk med for mye makt. Politikere er stort sett uvitende om komplekse sammenhenger i organisasjoner. Det samme gjelder mange av byråkratene med ukritisk hang til illusjoner om kontroll. De lar topplederne i statlige direktorater og virksomheter herje vilt fra sine nybygde elfenbenstårn, mens tjenestene blir stadig mer utarmet. Ledereliten har ingen kontakt med, eller følelse av ansvar for, virkeligheten i den tjenesten de er satt til å lede. Som kunnskapsblinde menn (og noen kvinner) veiver de sine uskyldsrene hvite stokker foran seg for å få fritt leide. Vi får høre at det er i beste mening. Det er resultatene som teller. Men de som står i veien får smake den hvite stokken. Intern eksklusjon.

Det er fullstendig kaos nå, sier de som ringer meg. Ingen tar ansvar for noe. Vi venter på svar som aldri kommer. Frykt og apati er forutsigbare følgesvenner til effektivitetstyranniet.

I lederelitens innelåste grupper er de for opptatt til å svare. Her utvikles det sekteriske kulturer hvor man ser seg selv som ekstremt mye mer verdifull enn andre. Illusjonene er deres eksistensgrunnlag. Blandet med felles forakt for håpløse mellomledere og annerledes tenkende, kommer også paranoiaen sigende. Er det noen blant oss som er illojale? Noen der ute som er negative? Kritikere?

Det er mange som ikke er lojale, sier innringerne. De hater utviklingen. Som i de fleste lukkede regimer har mye av lederparanoiaen heldigvis rot i virkeligheten.

Det responderes strategisk i media. Vi får vite at man ikke kjenner seg igjen i kritikken, og at alle problemene skyldes at det er et «krevende» arbeid. Mest krevende er kritikken.

I det krevende arbeidet må lønningene være ekstremt høye fordi lederne ser seg selv som ekstremt kompetente. Selv om usedvanlig mange av dem mislykkes i sine eventyr, argumenteres det likevel med at deres privilegier ikke må misforstås som utslag av selvoppblåst grådighet. De befinner seg i et marked hvor lederlønningene er så høye. Takk gud for markedet, for det handler om motivasjon. Penger og marked motiverer ledereliten i offentlig sektor, i motsetning til alle andre, som visstnok motiveres av jobbinnholdet. Men da Humlegård hanket inn sitt hoff, ble de beste konkurrentene bedt om å trekke søknaden. Lønna uttrykker lojalitet og selvbilde, neppe markedet.

Vi vet hva vi har i vente i politiet. Vi har sett det i andre land og sektorer. Det vil trolig oppstå storstilt manipulasjon og feilrapportering av data. Mange vil oppleve endringsutmattelse, demoralisering og stress, som fører til redusert kvalitet i tjenestene. Politikerne, som har vedtatt reformen, vil se den som en mulighet til personlig makt. De vil gjemme seg når de må, og sanke politiske poeng når de behøver.

Den mørke siden av politiske organisasjonsreformer er at ingen politiske partier vil ta et oppgjør med tenkningen og retningen. Med åpne øyne vedtar de den ene mislykkede reformen etter den andre. Forklaringene kommer som metaforisk svada. Skal vi få snudd politiskuta, sier Anundsen, er det viktig at vi smører maskineriet. Han snakker kanskje om korrupte lederprivilegier, ikke vet jeg.

For høydeflyverne snakker sitt eget språk, som ingen andre forstår. De fortaper seg i drømmer, plukket opp på dyre Executive Management kurs. De er ikke bekymret for velkjente konsekvenser. Det er ikke derfor de er der.

Med politireformen svekkes en av demokratiets viktigste institusjoner og tjenester. Reformen sentrifugerer seg nå inn i sin indre kaotiske produksjon, hvor lederelitens euforiske endringsvilje utsletter og ekskluderer all erfaring som ikke passer i den store planen. Det er år null. En ny tidsalder. Noen ringer til meg og vil snakke. De er bekymret for etikken. Andre sitter i elfenbenstårn med millionlønninger og ler litt anstrengt på steder de håper er riktig for karrieren.

Les også: Intervju med forfatteren her. Krever innlogging på Dagbladet Pluss.

FORFATTER: Stig O. Johannessen
, til daglig professor i organisasjon og ledelse ved&nbsp;FSV-Nord Universitet og HiOA, har skrevet boka&nbsp;«Politi i krise».
FORFATTER: Stig O. Johannessen , til daglig professor i organisasjon og ledelse ved FSV-Nord Universitet og HiOA, har skrevet boka «Politi i krise».

Vis mer
Lik Dagbladet Meninger på Facebook