Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Politi og empati

«Det hjelper lite med en kostnadseffektiv politiorganisasjon, dersom publikum føler seg sviktet av politiet!»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Blant annet i Dagbladet er det reist kritiske spørsmål om politiets evne til medmenneskelig støtte, forståelse og omsorg for personer som opplever at en nær pårørende sporløst er forsvunnet. Det er helt nødvendig at de svakheter som her ble fokusert blir sett som en viktig del av følgende grunnleggende spørsmål: Hva slags politi ønsker vi egentlig i dagens samfunn? Uten et slikt perspektiv, løses neppe de påpekte problemer. Det er et særtrekk ved politiyrket at politimannen i sin tjeneste ofte kommer i nærkontakt med mennesker i de største livskriser, og hvor måten tjenestemannen løser sine oppgaver på, kan ha vesentlig betydning for krisens videre utvikling. Det er derfor grunnleggende viktig at politimannen ser nettopp dette klart for seg i sitt møte med den kriserammede. Den politimann som overser et slikt perspektiv, svikter både rent tjenstlig og yrkesetisk. Han svikter det publikum han er satt til å tjene. Likevel opplever vi at det svikter! Hvorfor, og hva gjør vi med det?

Kriserammede personer er en høyst uensartet gruppe. Det kan være foreldre til en sporløst forsvunnet sønn, en hustru som på nært hold har opplevet at ektemannen omkom i en trafikkulykke, familiemedlemmer som nettopp har fått melding om at datteren/søsteren er omkommet som følge av en overdose, eller foreldre som opplever at en kjær sønn glir stadig lenger inn i selvdestruktiv kriminalitet. Eksemplene kan forfleres. Men krisene varierer også sterkt med hensyn til omfang. Men felles for dem alle er at de kriserammede vanligvis har behov for medmenneskelig forståelse og støtte i sitt møte med politiet. Det å møte personer som i større eller mindre grad har behov for slik hjelp, er faktisk en del av politiets hverdag.

Jeg har sett svært mange fine eksempler på polititjenestemenn som gjennom sin personlige handlemåte vesentlig har lettet situasjonen for kriserammede personer. I de fleste av disse tilfellene er det imidlertid mer mennesket bak uniformen - og ikke politimannen som fagperson - som har ytet den verdifulle innsats. Det å kunne yte mellommenneskelig omsorg i en krisesituasjon må imidlertid ikke bare baseres på personavhengige egenskaper, men må bli en del av den alminnelige politimessige profesjon. Det er derfor på ingen måte nok at noen politifolk gis spesialutdanning i å utøve omsorg overfor kriserammede. Slik opplæring bør bakes inn i den grunnleggende politiutdanning og dermed gis alle vordende polititjenestemenn. Evne til empati må bli et særpreg ved politiets etatskultur. Vi må også på dette viktige oppgaveområdet satse på politigeneralisten - ikke på et knippe spesialister. Evne til empati må bli et av særpregene ved politiets etatskultur.

De fleste vil være enige i dette. Men ikke alle utenfor politiet er like klar over hvor vanskelig det kan være for polititjenestemenn både å være effektive når en krevende politioppgave skal løses, og samtidig gå inn i tett nærkontakt med kriserammede personer. Opplevet fra polititjenestemannens side, har de her oppgaver på to forskjellige arenaer. Det er mentalt vanskelig for polititjenestemenn å være effektive på dem begge samtidig. Det ligger i sakens natur at de vil prioritere den operative del av oppgaven. Om den kriserammede person føler seg noe oversett, eller endog sviktet av politiet, kan ofte noe av årsaken ligge nettopp her. Det fritar den enkelte polititjenestemann, men ikke politietaten. Når behovet er stort nok, må de pårørende bli tatt hånd om på en god måte av andre tjenestemenn enn de som allerede er engasjert med krevende politioperative oppgaver. Det er et viktig politilederansvar å påse at så skjer.

Politiet er ikke eneansvarlig for den nødvendige hjelp og støtte til foreldre som for eksempel opplever at en sønn eller datter er sporløst forsvunnet. Andre etater har også et ansvar. Dermed blir det viktig å unngå sammenblanding av ulike profesjoner. Slik sammenblanding kan svekke omsorgsarbeidet. Politiet er hverken profesjonelle omsorgsarbeidere eller sjelesørgere. Men politiets ansvar er likevel gjennom informasjon og på annen måte gi hjelp og støtte til kriserammede personer når selve krisen er en følge av hendelser som det er politiets ansvar å ta hånd om. Like viktig er det at politiet i tillegg hjelper den kriserammede med å oppnå kontakt med det profesjonelle omsorgsapparat - og samarbeider med dette.

Et politidistrikt (det nå nedlagte Bergen politidistrikt) har de siste årene arrangert 14-dagerskurs i pårørendebehandling. Kursene har vært beregnet både på polititjenestemenn og på andre som skal tjenestegjøre i såkalte pårørendesentra ved større redningsaksjoner. Kursene har tatt for seg behov og reaksjoner hos nære pårørende, men også reaksjoner hos dem som skal forestå støtte-/omsorgsarbeidet i en akuttfase rett etter en ulykke. Erfaringene med disse dagskursene er gode.

I siste halvdel av 70-årene og første del av 80-årene hadde vi en bred utredning og debatt om politirollen. Hovedspørsmålet den gang var hvilken verdiforankring og hvilket særpreg politiet bør ha. Viktige konklusjoner var blant annet:

  • Politiet skal være desentralisert, med enheter som er godt integrert i lokalsamfunnet.
  • Politiet skal ha et nært forhold til sitt publikum og utføre sitt arbeid i samspill med borgerne.
  • Politiet skal ha en samfunnsorientert utdanning bygget på humanistiske idealer.

    Debatten om politirollen resulterte i en egen stortingsmelding. Stortinget ga sin tilslutning til meldingen.

    I vår tid har diskusjonen om politiet hatt et helt annet fokus. I dag er man opptatt av det «kostnadseffektive» politi. Vi skal ha mest mulig polititjeneste ut av hver krone. Effektivitet blir et nøkkelord. Nye styringsformer innføres. Resultatmål fastsettes. Fra overordnet formuleres sterke forventninger om at de fastsatte mål oppnås. Omfattende omorganiseringer gjennomføres. Alt dette er viktig, og langt på vei nødvendig. Men alvorlige problemer kan oppstå dersom fokuset på det kostnadseffektive politi blir for ensidig. Det er grunn til alvorlig bekymring dersom vi lar dette fokus overskygge spørsmålet om hva slags politi landets borgere egentlig ønsker å ha. Eller spissformulert: Det hjelper lite med en kostnadseffektiv politiorganisasjon, dersom publikum føler seg sviktet av politiet!

    De siste dagers diskusjon om et politi som ikke på en god nok måte ivaretar kriserammede personers behov for informasjon, støtte, forståelse og omsorg kan tyde på at vi er i ferd med å overse viktige sider av gårsdagens politirolle. Er vi - uten å ville det og uten å vite det - i ferd med å fjerne oss fra den gjennomdrøftede og aksepterte politirollen fra 80-årene? I så fall er det grunn til å slå alarm.

    Også i fremtiden vil det å bekjempe kriminalitet og å øke folks trygghetsfølelse være politiets hovedoppgave. Likevel er det særdeles viktig at politiet i tilstrekkelig grad vektlegger også de mer «myke oppgaver» som støtte, forståelse og omsorg så langt politiets ansvarsområde rekker. Dette er viktig ikke bare med henblikk på de relativt få personer som er rammet av de helt store kriser, men også med henblikk på det relativt store antall personer som er rammet av mindre kriser. Også den sistnevnte gruppe har behov for forståelse og støtte. Den kvalifiserte politimann ser alle disse behovene, han gir dem tilstrekkelig prioritet - og har kunnskaper og empati nok til å fylle dem. Slike kvalifikasjoner må utvikles hos den alminnelige politimann - det å kurse frem et antall spesialister på dette området er ikke nok.

    Ønsker vi et politi som kan fungere slik, må det få enkelte konsekvenser både for politiets rekruttering, utdanning og organisering. La oss få et handlekraftig, empatisk og kostnadseffektivt politi. Først når det målet er nådd, er det full balanse i politiorganisasjonen.

Hele Norges coronakart